Kunsten å stirre på solen

Døden både ryster og berører. Opplevelsen av den formes av så vel kontekstuelle som eksistensielle faktorer, forteller PhD Kjetil Moen, som er sykehusprest ved SUS og førsteamanuensis ved Helsevitenskapelig fakultet på UiS.  

Under Schizofrenidagene presenterte han i foredraget «Dødsvanskelig – terapeuten i møte med døden» en slags kortversjon av avhandlingen. Da vi møter ham ved et kafébord i Stavanger Forum, er det nærliggende å spørre: Hvorfor akkurat dette temaet? 

«Det er et stort spørsmål, hva som er ens egentlige beveggrunner,» smiler Kjetil Moen. «Jeg er interessert i hva som skjer med mennesker i grensesituasjoner. Som sykehusprest kjente jeg på et grunnleggende vis at det gjorde noe med meg. Jeg ville undersøke hva slike opplevelser gjør med andre.» ‍

Husk at du skal dø ‍

I antikken var «memento mori» (husk at du skal dø) en vanlig hilsningsfrase som minnet romerne på at hver dag kan bli den siste og at livet bør leves i lys av den innsikten. Det står noe eksistensielt på spill også for helsearbeideren, men det kan ikke nødvendigvis knyttes til «memento mori». I mange tilfeller synes døden heller å aktualisere en trussel mot ens sosiale og moralske selv. Mange erfarer dessuten at det å ha et yrke der en kommer tett på døden, kan være sosialt belastende:

«Man plasseres ofte i en slags uren kategori og kan kjenne seg stigmatisert fordi man representerer et diskreditert aspekt ved livet,» forklarer Kjetil Moen. «Man fremmedgjøres som følge av sin eksponering for døden.»

På den andre siden kan man også få status som helgen og helt. «Hva er du laget av?» sier folk anerkjennende. Når man tillegges egenskaper man ikke kjenner seg igjen i, kan dette også oppleves som fremmedgjørende.    ‍

«Den forbudte død»‍

Helsearbeideren synes også å få et mer avklart og naturlig forhold til døden enn det som ellers er vanlig i samfunnet. Vi møter døden daglig i ulike medier, men gjerne i stilisert og estetisert form, vi vil jo helst ikke snakke om den. Tausheten omkring døden kan dels forstås kulturhistorisk, mener Kjetil Moen: 

«Før fant døden sted innenfor rammene av livet som var levd,» sier han. «Døden var mer synlig og alminnelig. I dag er døden ikke bare flyttet ut av det hverdagslige, den er også tabubelagt.» 

I 1974 utga historikeren Phillippe Ariés en bok om vestlige holdninger til døden fra middelalderen til i dag. Om vår tid bruker han betegnelsen «den forbudte død». Moen ser heller ingen rom i samtiden for det Seneca omtalte som «meditatio mortis» (dødsmeditasjoner). Han knytter tausheten omkring døden til helt grunnleggende forhold ved menneskelivet, som et eksistensielt beskyttelsesbehov.

Kunsten å stirre på solen 

Forfatteren og terapeuten Irvin D. Yalom, som besøkte Schizofrenidagene i 2017, sier at det å reflektere over døden er som å stirre på solen. Solen og døden har en intensitet som blender oss og setter livet i perspektiv. Men for at perspektivene skal åpne seg for oss, krever det at vi oftere opphever tausheten omkring døden. 

Et eksempel på hvordan døden kan gjøre seg gjeldende i terapirommet, er selvmordet, som har en langt mer overrumplende karakter enn døden i somatikken.  

«Døden på psyk regnes som unngåelig,» sier Kjetil Moen, «i motsetning til de uunngåelige dødsfallene i somatikken, hvor helsearbeideren og de pårørende som oftest har en omforent forståelse av dødsfallet. Døden i psykiatrien preges av et mer moralsk ladet språk, og terapeuten stilles oftere til ansvar for dødsfallet.» 

Det kan være grunn til å spørre om det i dag er en god nok eksistensiell beredskap for helsepersonell som berøres av disse tingene, mener Moen. Når det først går galt, blir hendelsen fort til «stories that haunt you», sterke inntrykk som kan hjemsøke terapeuten i årevis. Derfor er det viktig å skape rom hvor den profesjonelle kan få bearbeidet sine opplevelser. ‍

«Den grønne knappen»‍

For en utenforstående fremstår jo dette som svært krevende og knapt til å leve med. Men det er et annet aspekt ved det også, understreker Kjetil Moen. Vi skal alle dø en dag, men vi skal også alle leve. Det kan knyttes til «den grønne knappen» som Thomas Skovholt har i den såkalte omsorgssirkelen sin. Vi skal ta vare på pasientene, men vi må også ta vare på oss selv. 

«Hva er din grønne knapp?» sier Kjetil Moen. «Jeg pleier å stille det spørsmålet når jeg underviser. Den grønne knappen kan være hva som helst som får deg til å tenke på noe annet og kople av. Fjelltur, kultur, trening, livssyn, andre typer fellesskap enn i jobben.» ‍

Ars moriendi: Kunsten å dø. ‍

Sykehuspresten Kjetil Moen var ellers ikke så mye inne på teologien i foredraget sitt, men det kan være forskjell på hvordan den religiøse og ateisten møter døden:

«Mange finner trøst i noe å lene seg mot,» sier Moen. «De gamle tekstene tilbyr et annet språk for disse tingene som det sekulære samfunnet er fattig på.»

På 1400-tallet utkom boken Ars moriendi (kunsten å dø), som ble flittig lest i samtiden. I tidligere samfunn hadde menneskene gjerne felles forestillinger om døden, og et felles språk å uttrykke dem med. I dag er vi kanskje mer overlatt til oss selv. Vi dør i tiltakende omfang på sykehus og aldershjem, ikke hjemme.

Flere av Moens informanter ga også uttrykk for at de fikk noe positivt ut av samværet med den døende. Kjetil Moen tror det kan henge sammen med at helsearbeideren dermed kommer i kontakt med noe autentisk: 

«Det er noe intimt, ekte og virkelig ved det,» sier han. «Maskene faller, vi blir også selv mer nakne og sårbare. Som mennesker søker vi autentisitet, og i møte med den døende erfarer vi noe ekte. Jeg tror nok alle har en slik lengsel.» ‍

Høy turnover

Kanskje kan det bli for mye virkelighet og autentisitet også? Det er i hvert fall en relativt høy turnover i relasjonsintense yrker:

«Det som er utslagsgivende,» sier Kjetil Moen, «er ikke i hvilken form døden kommer, men om ditt moralske og sosiale selv settes i spill. Hvis det kan stilles spørsmål ved om du har opptrådt klanderverdig, om du kan bebreides eller på en eller annen måte er «skyld» i dødsfallet, kan dette bidra til at folk skyves ut. Men det kommer også litt an på arbeidsmiljøet og hvordan du selv er skrudd sammen.» 

For Kjetil Moen er det avgjørende at en god og helhetlig pasientomsorg også legger til rette for at den profesjonelle helsearbeideren som jobber i grenselandene, intensivt og palliativt, kan få støtte til å håndtere sine egne reaksjoner. Behovet er foreløpig uutforsket og underkommunisert, mener han. Det er ennå et åpent spørsmål om det er rom for samtaler som kan gjøre terapeuten litt mer forberedt og litt mindre ensom i dette «dødsvanskelige» arbeidet som hen står i. 

De siste spørsmål 

I terapirommet står terapeuten ansikt til ansikt med de mest fundamentale spørsmål, de som handler om ensomhet, lidelse, om livet er verdt å leve. Slike spørsmål kan ha en dyp resonans i terapeutens eget liv og muliggjør en god samtale. Døden, som solen, fortsetter å blende oss. Men begge kaster også nytt lys over livet:

«Døden gjør det tydeligere at også jeg har min tid under solen,» sier Kjetil Moen. «Også jeg må ta mine valg. I en viss forstand kan vi derfor si at mennesket blir til i møte med døden.»