Loven bestemte at hvis en pasient døde under behandling, så skulle den behandlingsansvarlige legen avrettes på en mest mulig langsom og smertefull måte, mens de pårørende iakttok det hele fra et siderom.
Det var i hvert fall det Rune Larsen var overbevist om, der han lå med 41,3 i feber og en svært alvorlig infeksjon i kroppen. Hva som egentlig hendte, ga han og seksjonsoverlege Paal Naalsund en forklaring på under parallellsesjonene «Delirium - en rapport fra den andre siden» og «Delirium - kun somatikk?» i Atlantic Hall tirsdag.
Rune Larsen hadde sine opplevelser i forbindelse med akutt sykdom. – Det var fullstendig annerledes enn jeg hadde forestilt meg det, sier han. – Opplevelsen var på et helt annet plan. Det var et hypoaktivt, stille delirium. De rundt meg hadde ingen anelse om hva jeg gikk igjennom. Men som lege endret det min måte å møte disse pasientene på.
Det som tok til som en ganske vanlig urinveisinfeksjon, utviklet seg i løpet av kort tid til et alvorlig delirium. Larsen husker han følte det som å bli lurt i en felle. Han hørte noen si: «Larsen skal avrettes inn til venstre». Han tenkte: Hvorfor er de så oppsatt på å ta livet av meg?
En av fire pasienter på norske sykehus rammes av delirium. Tilstanden gir forhøyet risiko for død, komplikasjoner og et utvidet pleiebehov på sykehjem. – Det er egentlig ikke så rart, sier Paal Naalsund. – Dette er pasienter med en gjennomsnittsalder på 83 år, som kastes ut i et sansemessig kaos med stor fysisk og mental belastning.
De typiske kjennetegn på delirium er kognitive og sansemessige forstyrrelser, oftest som følge av en konkret medisinsk tilstand. Det hyperaktive delirium er lett gjenkjennelig. – Det hypoaktive, stille delirium derimot er ofte underdiagnostisert, mer langvarig og har dårligere prognoser, sier Naalsund.
Deliret kan komme etter en større operasjon, av rus eller toksisk påvirkning, det kan være et psykiatrisk element til stede, eller en kombinasjon av flere årsaker. Risikoen øker med alderen. Til å stille diagnosen brukes gjerne verktøyet 4AT. Det er per i dag ingen vitenskapelige holdepunkter for at det er medikamenter som bedrer tilstanden som sådan.
– Når vi gir haldol til en pasient med aktivt delirium, er det mest for å beskytte medisinsk utstyr, materiell og personell, sier Naalsund. – Ikke fordi det har en påviselig effekt på deliret.
Av og til finner vi heller ingenting somatisk. Andre ganger glir deliret over i en psykotisk tilstand. Og det er en kjensgjerning at noen forblir i sitt delirium.
Det gjorde ikke Rune Larsen. Tidlig diagnose og intervensjon gir gode utsikter for de fleste til å komme tilbake fra deliret. En viktig del av behandlingen er hyppig kontakt med pleiere eller pårørende. Det kan Larsen skrive under på:
– Jeg savnet at noen holdt meg i hånden og forsikret meg om at det ville gå bra, sier han.
– Gjentatt taktil stimulering og verbale forsikringer om at du får hjelp og at det vil gå bra, er helt nødvendig.
Inntil han gjorde seg disse erfaringene, hadde Larsen alltid trodd at det ville være totalt tankekaos i en slik situasjon. Det var det ikke. – Bortsett fra den lille misforståelsen om at alle var ute etter å ta livet av meg, tenkte jeg i grunnen strengt logisk, sier han.
– Delirium har mange ansikter, bekrefter Naalsund. – Det er mye vi ennå ikke vet, men det skjer en hel del innen forskningen, og mye av det skjer i Norge. Det vi ikke må glemme, er at de som blir aggressive og sinte, egentlig ikke er det. Delirium er et uttrykk for sårbarhet og overbelastning. De er egentlig livredde og kjemper for livet.
Registrer din epostadresse
Registrer din epostadresse
