Steiner og blomster i Moria

Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk er leder for Leger uten grensers barnepsykologiske team i flyktningeleiren Moria. Nå har hun akkurat kommet hjem til Trondheim etter nesten fire måneder i leiren. Katrin er i karantene, men hun går turer alene i skog og mark for å komme seg ut, men også for å bearbeide alle inntrykkene. I norske aviser leser hun om psykiske utfordringer som følge av pandemien. Katrin forstår det. At det kan være vanskelig. Men hun kjenner de grelle kontrastene, og hun tenker på barna i Moria. Barn som lever i Europas største fengsel, som ikke får lov å forlate de uutholdelige forholdene i leiren mer enn tre timer hver uke. Barn som er traumatiserte. Som har sett ting et barn ikke skal se.

Hun tenker på 10 år gamle «Aisha» som på flukten fra Afghanistan var vitne til at mor og lillebror frøs i hel. At hun og faren ikke hadde noe annet valg enn å etterlate de to døde kroppene i snøen på fjellet. Katrin tenker på lille «Farzad» som dunket hodet i gulvet til han blødde når han ble redd og urolig. På «Fatima» som mistet sin bror og selv ble skadet i et bombeangrep i hjemlandet, som sluttet å snakke og måtte mates med skje. Og hun tenker «Fouad» som ble tvunget til å se sin bestefar få hodet kappet av og som nå knapt sover på grunn av alle marerittene.

-Jeg har sett inn i utallige tomme barneblikk. Det gjør like vondt hver gang.

Jobber på gulvet

Leger uten Grenser driver en klinikk for kvinner og barn i Moria. En leir som ble planlagt for rundt 3000 mennesker, som på det meste har huset 20.000. Forholdene er elendige. Etter den dramatiske brannen i fjor har det om mulig blitt enda verre. På klinikken tilbys hjelp til gravide, vaksinering og psykisk helsehjelp. Barna har fått være med å dekorere veggene med håndavtrykk og tegninger. Pallene som utgjør bord, er malt i alle regnbuens farger. Det er matter å sitte på, tegneark, fargestifter, en ball, klosser og såpebobler. Sittende på gulvet foran barna forsøker Katrin å få de til å åpne seg opp, til å leke, til å finne igjen håpet.  

-Å jobbe med traumatiserte barn når de fortsetter å leve under så elendige forhold, er så annerledes enn det lærebøkene beskriver og foreleserne påstår. Det er masse improvisasjon og lek. Fordi lek er som et psykologisk kinderegg: det gir et avbrekk fra bekymringer, og latter løser opp de stive kroppene og det gir rom for å bearbeide traumer, sier Katrin og forteller at hun ofte tar i bruk narrativ eksponeringsterapi.

Utviklingsskade

-Vi tegner opp en tidslinje hvor barnet skal legge ned en stein for de vanskelige opplevelsene, og en blomst for de gode, sier Katrin og forteller at hun for kort tid siden hadde en 12-åring til behandling. Moren hans var psykisk syk, og gutten strevde med parentifisering. Han var ekstremt opptatt av å ta vare på mammaen sin. Hun på sin side var så full av sin egen smerte at hun avviste sønnen. Det ble mange steiner på guttens forholdsvis korte tidslinje. Kun to blomster la han ned. Den ene for den dagen han begynte på skolen. Den andre for dagen da lillebroren ble født. Katrin ba ham om å se for seg fremtiden. Gutten la ned stein etter stein. Han hadde mistet håpet, livskraften.  

- Den delen av hjernen som er konstruert for nødstilfeller er kronisk slått på, mens den delen som er konstruert for barns vitebegjær, for lek og læring ikke får utvikle seg. Det gjør at vi får en hel generasjon flyktningbarn med utviklingsskade, sier barnepsykologen som selv er mamma til to.

- Jeg føler med de fortvilte mødrene som kommer til klinikken med barn som er blitt psykisk syke av det de har opplevd, og av de fryktelige forholdene de lever under i leiren. Traumatiserte barn trenger er ro, stabilitet og forutsigbarhet. Det finner de ikke i Moria.  

Suicidale barn

Det er så uendelig mange av Morias barn som trenger hjelp. Katrin forteller om ventelister lange som vonde år. Flertallet av de nesten 2500 barna i leiren har så store psykiske vansker at de har behov for profesjonell hjelp. Leger uten grenser har kapasitet til å hjelpe rundt 400 i året.  

-I 2020 behandlet vi 50 barn med alvorlig og akutte selvmordstanker, en del av dem med reelle forsøk bak seg. Barn helt ned i åtte års alderen har forsøkt å henge seg selv. Har man først holdt hendene til disse barna og prøvd å hjelpe dem til å gjenfinne livsgnisten, glemmer man det aldri, sier Katrin og forteller at det føles som å skvette vann på gåsa når hun må sende barna tilbake til leiren etter endt behandling. Til kulden, til teltene som kollapser i vinden, utryggheten og håpløsheten.

Europas ansvar

- Dette er et problem som må løses felleseuropeisk. Det er fortvilende at Europa velger å tilby svært sårbare barn betingelser som gjør dem psykisk syke. All verdens resiliens er ikke til hjelp når man i over ett år lever i kronisk usikkerhet og frykt uten noen som helst idé om når og om det skal bli bedre. Og dette er Europa fullt klar over, sier Katrin engasjert. Hun ar jobbet i felt i flere år, en av grunnene til at hun nå jobber for Leger uten grenser er at de også handler politisk.

-De plastrer ikke bare brannsårene mens det fortsatt brenner. Leger uten grenser er opptatt av å påvirke politisk. Det er den eneste muligheten til endring, sier Katrin som etterlyser fremoverlente politikere.

-I fem år har vi opplyst om forholdene og i fem år har norske politikere sagt at det skal bli bedre. Men det blir det ikke. Jeg har hatt ni opphold i Moria, og det blir verre og verre for hver gang, sier barnepsykologen som også etterlyser mer engasjement fra norske medier.

- Jeg har blitt intervjuet av flere utenlandske medier den siste tiden, de har også pandemien å kjempe mot, men klarer likevel finne plass til andre ting. Norske medier snakker ikke om stort annet. Det går an å løfte blikket selv om vi er rammet av pandemi.

Håp

-Det er et dystert bilde du maler. Finnes det ikke lys i den mørke tunellen?

-Jo, det gjør det. Jeg møter barn med drømmer, som klamrer seg til håpet om at livet en dag vil bli bedre. Når jeg spør disse barna hva de ønsker å bli svarer mange at de vil bli sykepleiere eller leger for å hjelpe syke, eller de vil bli lærere slik at flere kan få gå på skole, andre vil bli ingeniører og bygge solide hus for flyktninger. De vet så altfor godt hvordan det er å bo med bare en teltduk over hodet.