Aksel alene

- Far var veldig opptatt av at en bok trenger en far. Han visste at denne boka kom til å bli foreldreløs, og ba meg ta rollen som stefar. Jeg ga ham mitt løfte, og derfor står jeg her. Sykdom og død er overhode ikke mitt tema, jeg er en dødsfornekter.

Aksel Fugelli har på seg blå joggesko og dressjakke i rød velur. En sånn som sirkusdirektører ofte har. Ellers er det lite som minner om sirkus. Aksel Fugelli er lavmælt, og ser en anelse utilpass ut der han står foran publikum med et manus som er tullet sammen til en rull. Men stemmen er stødig, og fortellingen vakkert balansert mellom alvor, humor og sterke klipp fra Erik Poppes kommende dokumentar om Per Fugelli. De siste ukene har Aksel turnert landet, fra nord til sør. Alene.

– Det er tøft, ja. Det er ikke lenge siden jeg mistet far. Og sorgen, den er der. Jeg har den med meg i bagasjen. Men mye var unnagjort på forhånd. Vi har lenge visst hvilken vei det gikk. Det var uansett dette han ville, at jeg skulle reise rundt å lansere boka. Som et siste lite puss han har spilt meg. Han likte det. Skøyeren.

– Det føltes godt, for oss begge, å ha dette prosjektet sammen når det gikk mot slutten.

Som en løpsk hest

Aksels far, den folkekjære filosofen, sosialmedisineren, samfunnsdebattanten og legen Per Fugelli døde den 13. september, på familiehytta på Orre, med flokken sin rundt seg. Per ble 73 år. Den siste tiden skrev han som en «galning», for å bruke sønnens ord.

– Det var en kamp mot klokka. Han skrev som en løpsk hest. Så sent som i sommer skrev han flere sider, det kostet, for han var dårlig, sier Aksel som har fungert som redaktør for boka.

– Det hendte at vi kranglet litt om innhold og ordvalg. Far var sta, og fikk som regel viljen sin. Men det føltes godt, for oss begge, å ha dette prosjektet sammen når det gikk mot slutten.

«Per dør» er en eksistensiell dagbok. Sosialmedisinerens siste resept. Han skrev mens det uunngåelige nærmet seg; døden. Han skrev om livslyst, om nærhet til flokken, naturglede og takknemlighet, men også sorg, mørke, tristhet og engstelse.

– Jeg har fått spørsmål over hvorfor det var så viktig for far å få gitt ut denne boken før han døde. Jeg tror det handlet om distraksjon, om å slippe å ligge og tenke på hva som kom. Dessuten hadde far fortsatt mye på hjertet. «Per dør» er en flott bok, men det er ikke min bok, ikke min krig. Far var en kriger. Han likte en god debatt med høy temperatur. Jeg er nok mer konfliktsky, sier sønnen.

Latter og tårer

Aksel ble født i Oslo i august 1968, han vokste opp i Lofoten og Finnmark, hvor hans far var distriktslege.

– Det blir feil å si at oppveksten min var A4. Som distrikts­lege dekket far et stort område, og var mye borte. Men når han var hjemme, var han veldig til stede. Far var en leken mann, og veldig glad i barn. Han hadde en egen kjemi med unger – enten det var hans egne barnebarn eller om det var ukjente barn han møtte på gaten, sier Aksel. Denne kvelden er han på Finnøy og holder foredrag, tidligere på dagen har han vært i farens hjemby, Stavanger. Han leser fra farens bok, forteller åpent og ærlig om farens siste dager, om forholdet mellom far og sønn – og historier fra barndommen.

– Som liten hendte det at jeg fikk være med far på sykebesøk. En gang ble jeg med far til en gammel syk same, han bodde i en gamme og var ganske dårlig. Far mistenkte lyskebrokk, og ba samen ta av seg buksene. Men den gamle blånektet. Far prøvde etter alle kunstens regler å overtale mannen – uten hell. Til slutt tok far av seg nedentil selv – antagelig ville han vise at det ikke var noe å skamme seg over. Jeg var vel 8-9 år og stod der og betraktet min bukseløse far og lurte på om dette var helt etter boka, forteller Aksel til høylytt latter fra et lydhørt publikum. Aksel setter på et videoklipp. Per kommer på skjermen. Han sitter alene ved et skrivebord, foran seg har han sønnens bok; «Per. Glimt av min far.» En biografi i samtaleform. Per leser et utdrag som handler om flokken, om barnebarna. Per sliter med tårene, han leser og gråter, hikster. Et sterkt klipp. I salen tørker folk tårer.

– Dette er tøft å se, sier Aksel når klippet er over.

– Vi tar en pause her.

En kvinne kommer bort. Hun er beveget.

– Jeg hørte din far mange ganger, kanskje 15, antagelig mer. Han var en fantastisk mann, med en helt unik måte å se folk på. Det er ufattelig trist at han er borte, sier hun. Aksel takker. Gir henne en klem.

– Døden er ikke et nederlag. Livet er ingen konkurranse. I så fall er vi dømt til å tape.

Fin fyr

– Far var en fin fyr. Han var snill og veldig glad i mennesker, jeg har tidligere vært på bokturné med ham, og fikk se hvor mye han betød for folk. På Røst hadde fotballaget et minutts stillhet før hjemmekampen. Det hadde han likt. Han var ikke snobbete i sin omgang med andre mennesker. Religion, hudfarge, yrke, alder, utdannelse. Det hadde ingen betydning. Det var derfor han trivdes så godt med å bo på Grønland, som er en smeltedigel av folk fra ulike nasjoner og samfunnslag.

– Hva har du arvet av din fars personlighet?

Aksel må tenke seg om. Lenge. Som om han må kjenne etter for å finne sin far i seg selv.

– Jeg er også forfatter, og jeg deler mange av hans tanker. Men jeg vil aldri bli den krigerske og engasjerte samfunnsdebattanten som han var. Lege kunne jeg i alle fall aldri vært. Jeg er hypokonder. Tenk deg det, legens sønn har helseangst. Ikke så rart, kanskje. Som liten lekte jeg med fars stetoskop og andre legeinstrumenter – og jeg kunne alt om miltbrann og nyresvikt før skolealder, sier han og legger til;

– Selv takler jeg dårlig å være syk. Far, derimot, var imponerende flink til å være syk. Han var ikke bitter eller sint, og var god til å tenke lyse tanker. I det offentlige hadde han mye fokus på sykdom og død, men sammen med oss, familien sin, var han mer opptatt av livet. Og selv om døden ikke er mitt favorittema, så er det viktig å få frem fars budskap om at døden ikke er et nederlag. Da far døde skrev mange journalister at han «tapte kampen mot kreften». Jeg liker ikke det uttrykket. Ofte oppfører vi oss annerledes overfor syke og døende mennesker. Det er som om de mister sin verdi. Det må vi slutte med. Døden er ikke et nederlag. Livet er ingen konkurranse. I så fall er vi dømt til å tape.