Kristiansand er kald og klar. Issvuller her og der. Restene etter jul dinglende over gatene. Fjorden som et gulv. Men et nytt år i det Gro Merete Grønvold Eilertsen setter seg på sin elektriske sykkel, med lue og hjelm på hodet og skjerfet tullet et par ganger rundt halsen, og triller innover mot sentrum og etter hvert Sørlandet sykehus. Der er hun faglig rådgiver. Der har hun jobbet lenge, stort sett helt siden hun ble ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien tidlig på 2000-tallet.
Barn og unge kom til nevropsykolog Gro Merete Grønvold Eilertsen med sine psykiske tilstander. Hun snakket med dem, hørte på dem, spurte dem om tanker og følelser og erfaringer. Men av og til skrev hun også, små fortellinger til å ta med hjem, om oppdiktede skikkelser med historier som barn kunne kjenne seg igjen i, og diskutere med sine nærmeste. Og en dag fikk det hele ny betydning. – Dette bør være av interesse for flere. Dette bør du få utgitt, sa en av kollegaene i administrasjonen. Skrivebordsprosjektet var på vei til å bli bokserie.
Grønvold Eilertsen holder om kaffekoppen med begge hendene.Nå kommer en annen historie. Den om en ivrig sjøspeider på seks, hennes egen sønn. Selv er hun fra Solbergelva, oppvokst på Nedre Eiker i innlandet, og visste verken hva styrbord eller babord var. Men guttungen hadde en bok om sjøvett, om knoper og stikk. I margen på boken var det små hjelpetekster som ga de voksne konkret kunnskap å formidle videre til barna. Da ble ikke styrbord eller babord noe vanskelig lenger. Og Gro hadde fanget en idé å bringe inn i sine bøker: Å skrive til barn og voksne samtidig ved å la selve beretningen få følge av faktakunnskap som kan assistere pårørende eller andre, enten de jobber på helsestasjonen eller i barnehagen, når de sammen med barnet leser om den ene eller andre lidelsen.
Først ut var Ole Tikktakk, om hvordan det er å ha tics og Tourettes syndrom, akkurat hva Grønvold Eilertsen på den tiden jobbet med, blant annet gjennom Habit Reversai Training-teamet på sykehuset.
Så fulgte Lotte-Loppe, om ADHD. Maja Livredd om angst. Og i fjor Theo Tanketroll, en bok om depresjon.
- Ideen var å gi folk et verktøy, gi informasjon som var tilpasset barn. Barn er ikke interessert i hva som skjer i amygdala. Men å vise dem hva det vil si å være redd, det er noe annet. Å normalisere, fortelle gjennom fiktive personer at det er flere som har det sånn som dem, sier hun.
- Hva var den underliggende tanken?
- I bunn ligger psykoedukasjon. Barn og deres nærmeste trenger opplæring. Hvordan er det å ha denne tilstanden, hvordan er behandlingen? Da må du tilpasse teksten. Det gjelder å ta bort alle tanker om det unormale ved psykiske tilstander. Alle kjenner på det å være redd. Det er når det blir for mye at redselen vokser til angst. Det er først når uroen blir funksjonsnedsettende at vi snakker om ADHD. Mange av reaksjonene vi har er ganske normale. Det er når de blir for sterke at vi trenger hjelp. Når barn da skal til psykolog eller på sykehus, synes de det er skummelt. Vi må fortelle dem at det ikke er farlig, sier Grønvold Eilertsen.
- Har barn en åpenhet i forhold til disse sakene?
- Det vil jeg si. De har en veldig naturlig måte å ta imot og snakke om disse temaene på.
Så er det oss andre, oss med huslån og forsikringsavtaler og noen flere kilometere på telleren. Hva tenker vi? Grønvold Eilertsen var spent da Theo Tanketroll kom ut. Theos mor og far skal skilles. Triste og deprimerte barn trenger voksne som er der for dem, som er nysgjerrige på tankene deres. Sånne situasjoner er det gjerne knyttet mye skyld og skam til. Men reaksjonene uteble.
- Som min veileder sa da jeg var student, du kan si hva som helst, det handler om måten du gjør det på.
Forfatteren av ”Sånn er det-serien” er opptatt av ordet ”sammen”. Det er ikke hun eller han som har problemet, barnet, som skal på opplæring alene, det er også dets nærmeste pårørende. Barnet er sin egen historie. Sammen skal familien forstå den. Og altså gjerne rundt en bok som åpner opp og ufarliggjør, og gir dem et felles utgangspunkt.
- Det er veldig annerledes å ha blikket i boksidene enn rett på barnet, påpeker hun.
- Hvordan kan vi da bidra til god psykisk helse hos barn?
- Det handler om å tørre å se, tørre å spørre, tørre å snakke og ikke være redd reaksjonene en får. Vi må tørre å spørre om det ubehagelige. Når vi unngår det, signaliserer vi samtidig at det er så skummelt at vi ikke kan snakke om det. Da blir det ensomt for barnet, da blir problemet stort.
- Så handler det om å møte barn og unge med respekt. Å erkjenne og akseptere deres reaksjoner og møte dem i det de står i. Det som er en bagatell for en voksen kan være veldig stort for et barn.
Det er like før Gro Merete Grønvold Eilertsen skal krysse en formiddagsstille gate og sette seg på sykkelen igjen. Like før en blek vintersol skal fjerne luene av dem som vandrer nede i Markens gate. Så har det altså nylig vært nyttår. Med taler fra slott og stue.
- Vi som foreldre og voksne er modeller for barna våre. Hvordan vi håndterer annerledeshet har betydning for hvordan barn aksepterer og respekterer denne. Vi kan alle begynne dagen med å prøve å gjøre den god for dem rundt oss. Litt sånn som Kongen sier.
Registrer din epostadresse
Registrer din epostadresse
