Vår fordømte plikt

Det handler om helsepersonell som snur seg bort, som ikke orker å se. Som ikke klarer å ta innover seg at en mor eller en far med viten og vilje kan skade sitt eget barn. Eller læreren som reagerer på elevens blåmerker og oppførsel, men som ikke orker å tenke på at de kan skyldes mishandling fra mor eller far.
– Skal du jobbe med barn må du orke å tåle det barn utsettes for, hvis ikke bør du skifte jobb, sier Inga Marte Thorkildsen som har skrevet boken «Du ser det ikke før du tror det» med nettopp dette som tema.

‍
Hun er ikke den eneste som vil stigmatiseringen rundt vold og overgrep mot barn til livs. Mangeårig barnelege Jens Grøgaard har hatt fokus på problemstillingen i 25 år. Ada Sofie Austegard har arbeidet utrettelig for å bedre barns rettigheter siden hun mistet datteren i Baneheia for 16 år siden, og Kripos-etterforsker Kåre Svang har jobbet mange år med saker der små barn utsettes for grov vold. De har alle samme budskap: Ikke snu ryggen til det mishandlede barnet. Våg å stille de ubehagelige spørsmålene, våg å melde fra.

Barn som utsettes for vold fra sine foreldre blir ikke sett eller hørt, fordi voksne ansvarlige mennesker ikke orker å tro det verste. Det gjør for vondt å ta innover seg at en mor eller en far med viten og vilje mishandler sitt eget barn. At naboen snur seg bort, eller at fotballtreneren aner at noe er galt, men ikke griper inn – er ille nok.

Men at fagfolk som kan utgjøre en forskjell for voldsutsatte barn ikke orker å ta innover seg realitetene, er enda mer alvorlig. I et moderne velferdssystem må vi kunne forvente at profesjonelle klarer å forholde seg til ansvaret de har for barns helse og sikkerhet. Samtidig er jeg sterkt kritisk til utdanningens manglende oppmerksomhet rundt dette, her har vi et systemproblem like mye som et individuelt problem, sier Inga Marte Thorkildsen. Tidligere barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister, Inga Marte Thorkildsen, er i dag byråd for eldre-, helse- og sosialtjenester i Oslo kommune. Hun har engasjert seg sterkt i barns rettigheter, blant annet gjennom den private stiftelsen Forandringsfabrikken i Oslo. – Mangelen på handlekraft henger nært sammen med mangel på kompetanse, status og engasjement fra ledere på alle nivå.

Dette fagfeltet er preget av ildsjel-arbeid – altfor mye overlates til tilfeldighetene. Vold og overgrep mot barn er et av vår tids største folkehelseproblem, likevel utdannes det stadig nye kull som ikke får tilstrekkelig kunnskap om hvordan de kan hjelpe barna. Økt kompetanse vil føre til at flere slår alarm, og at flere barn får hjelp. Her har vi en stor og viktig oppgave foran oss, sier hun.

Vold mot barn er et stigmatisert og forsømt område. Dessverre er det slik at helsepersonell, lærere, barnehageansatte og andre voksne som møter barnet utenfor hjemmet er redde for å tråkke på foreldrenes følelser, for å «rope ulv» eller fremstå som overdrevent dramatiske. De velger derfor å distansere seg. Det er mindre ubehagelig å tro på foreldrenes bortforklaringer, sier Jens Grøgaard, som har vært barnelege i over 40 år, de siste 25 årene med særlig fokus på vold mot barn.

Grøgaard har vært rettsoppnevnt sakkyndig i over 100 saker med barn som den fornærmede par – deriblant Christoffer-saken, hvor en 8 år gammel gutt ble mishandlet til døde av sin stefar. – Jeg er klar over at det ikke er enkelt. At mennesker som jobber med barn ofte har store kvaler. «Skal jeg gå videre med dette, eller skal jeg tro på mor når hun sier at barnet fikk blåmerkene da hun falt ned fra stellebordet? Uhell skjer jo, og hun virker som en omsorgsfull mor …». Men slik er det altså ikke lov å tenke.

Vi får heller tåle ubehaget det medfører, sier Grøgaard som mener at bedre samarbeid mellom etatene er avgjørende for å få bukt med problemet. – I dag er samarbeidet for dårlig, det er lett å gjemme seg bak taushetsplikten eller henvise videre og tenke at «dette er egentlig ikke mitt bord», sier han og viser til Christoffer-saken. – Drapet på Christoffer er et tragisk, men godt eksempel på problemforflytning. Christoffer var en aktiv gutt med ADHD og synlige skader som ble bortforklart med «han falt over et skap», «han er høyt og lavt den gutten, han har jo ADHD». Flere fattet mistanke om at noe var galt, men ingen grep inn. Jeg har sett mange voldsutsatte barn, men ingen har hatt så store skader som Christoffer. Selv med min lange erfaring er det sterkt å tenke på hva han må ha gjennomgått av smerte, angst og lidelse. Nå må vi alle stå sammen om et felles mål; at det som skjedde med Christoffer aldri skal skje igjen.

Vi kan ikke akseptere at personer i sentrale offentlige instanser lukker ører, øyne og tanker om at vold mot barn forekommer. For det skjer. De første årene ble jeg stadig forferdet over hva enkelte kan utsette barna sine for, det blir jeg ikke nå lenger, sier Kripos-etterforsker Kåre Svang. Han har jobbet med mishandling og alvorlig vold mot barn siden 1998, og bistår alle landets politidistrikter i disse sakene når de ber Kripos om hjelp. – Jeg tror mange mennesker har en oppfatning av at foreldre ikke skader sine barn. Det gjelder mannen i gata, i barnehager, skoler, i helsevesenet og i politiet. Ja, til og med i domstolene. Så lenge folk ikke orker å ta innover seg dette, har vi et problem, sier Svang og forteller at de som kan hjelpe barna ofte gjemmer seg bak taushetsplikten. – Det er veldig viktig å påpeke at meldeplikten overgår taushetsplikten.

Det må vi ikke glemme, sier Svang. Han fortsetter: – De sakene jeg får på bordet er ofte de groveste, i tillegg er det store mørketall, sier Svang som påpeker at helsesøstre har en spesielt viktig oppgave i forhold til de aller minste barn. – Ofte er helsesøstre den eneste utenforstående voksne som ser de minste barna. Derfor er det uhyre viktig at helsesøstrene ikke er godtroende og naive, men våger å spørre det ubehagelige spørsmålet: Slår du barnet ditt?

Hvordan forklarer du disse blåmerkene? Jeg tror ikke de som jobber på helsestasjonene er klar over hvor viktige de faktisk er, de kan være barnets eneste sjanse, sier Svang som mener at å legge større krav bak pålagte helsekontroller av spedbarn kan være med på å sikre barn mot foreldrevold. Han etterlyser konkrete sjekklister hos helsestasjonene slik at alle foreldre blir spurt om vold mot barna. Men ikke alle kommer på helsestasjonen med babyen sin. Her kommer de pålagte helsekontrollene inn. – Pålagte helsekontroller av spedbarn er viktig, dessverre viser de seg å ikke være så pålagte likevel. Noen helsestasjoner har et system for å fange opp de som ikke kommer på helsekontroll med barna sine, andre ikke. Det samme gjelder tannhelsetjenesten. Når barnet kommer i treårs-alderen har de pålagt tannkontroll hvor det ved flere anledninger er avdekket vold, misbruk og omsorgssvikt, sier han. I disse dager arbeider regjeringen med en opptrappingsplan med tanke på vold i nære relasjoner.

‍

– Mitt håp og ønske er at større satsing på pålagte helsekontroller blir satt fokus på i denne opptrappingsplanen. Det tror jeg kan være redningen for mange barn, sier Svang som i likhet med Grøgaard etterlyser et tettere samarbeid mellom etatene. – Godt samarbeid er avgjørende for at saken skal få en god start, sier han. At antallet anmeldte barnevoldssaker øker er ikke overraskende for den erfarne etterforskeren. Samtidig påpeker han at det også kan ha en sammenheng med at flere saker blir avdekket nå enn tidligere. – Og det er jo et skritt i riktig retning, sier han.

Det er rart hvordan det er nedfelt i vår bevissthet at foreldre elsker sine barn, og derfor ikke kan utøve vold på barnet sitt. At foreldre både mishandler og dreper sine egne barn ligger på en måte utenfor vår fatteevne.

Den brutale sannheten er at dette skjer altfor ofte, sier Ada Sofie Austegard, som kort tid etter at datteren ble drept i Baneheia for 16 år siden startet Stine Sofies Stiftelse. – Jeg er lei av voksne som synes vold mot barn er vanskelig å jobbe med. Det er ikke de voksne som har det vanskelig. Det er barna! Mange ganger kan det virke som om hensynet til de voksne skal gå foran hensynet til barnet, sier hun og legger til: – Også politiet har en jobb å gjøre her, de er flinke til å snakke om viktigheten av refleksbruk, men tør ikke snakke med barna om vold.

Gjennom Stine Sofies stiftelse har Ada Sofie jobbet utrettelig for å forebygge og avdekke vold mot barn, samt påvirke myndighetene til å styrke barns rettssikkerhet. Filleristing av babyer har vært en hjertesak for Stine Sofies Stiftelse fra starten. Da de startet dette arbeidet mistet 5–7 barn årlig livet som følge av at foreldrene ristet babyene sine.

I dag er tallet nede i 3–4. – Vi tilbyr også kommunepakken, hvor vi besøker alle barnehagene i kommunene, samt holder foredrag for foreldre og ansatte. Vi har Jegvilvite.no som er et e-læringsvertøy, primært rettet mot barna, og vi er i disse dager i ferd med å utarbeide en app som skal være til hjelp for voksne som jobber med barn, forteller hun.

‍

‍