Å være ungdom i dag

I dagens samfunn er vi så opptatt av å følge trender og gjøre alt riktig, at vi glemmer våre egne meninger. Vi er så opptatt av å være like hverandre at vi glemmer helt ut hvem vi er og hvilken personlighet vi har, og hva som gjør oss til mennesker: evnen til tolkning, refleksjon, og våre ulikheter.
Det er nettopp det vi har skoledagen og Schizofrenidagene til. Mennesker som forteller oss at det er nettopp slik vi skal være: Vi skal være forskjellige, og du skal komme frem når du trenger hjelp. Det er faktisk et av våre verktøy til å bygge personligheten vår. Det finnes så mange unge som sliter faktisk med psykiske lidelser, og det trengs at samfunnet aksepterer at folk er annerledes. Vi trenger flere dager, undervisningstimer, der mennesker forteller at «du er ikke alene». Det ligger i oss at vi kan føle oss triste, truet, redde, og misunnelige, så kanskje å føle slike ting gjør oss mer menneskelige?  
Hanna Østhus, elev på Randaberg videregående skole

Det viktigste med tabulagte temaer, er å klare å fjerne stigmaet rundt det. Selvskading er et ekte problem, og selvskadere fortjener å bli møtt med forståelse fremfor fordommer. Schizofrenidagene er en flott mulighet til å informere folk om psykisk helse og temaer innenfor dette, som man vanligvis ikke hører om. Foredrag som «Skrift i hud» er med på å skape forståelse rundt selvskading, noe som absolutt er nødvendig. Ikke døm det du ikke forstår, du ser kanskje arrene mine – men ser du meg?
Elev på Randaberg videregående skole

Vi lever i et samfunn der mange ikke vet nok om psykisk helse, og med en gang noen får høre om det så dømmer folk personen som har slike slitasjer i livet sitt. Mange tenker på personen som en som er syk, og definerer deretter hele personen etter lidelsen. Vi må få frem historiene deres for å få en bedre forståelse, og at det ikke er lidelsen som definerer personen. Mennesker er så mye, og de er mer enn hva de sliter med, går med, eller hva de sier.
Elev på Randaberg videregående skole

A lot of things about high school catch my attention but what really strikes me is the amount of girls I see with self­harm scars on their wrists. Scars some hide, whilst others display. Physical proof of something being wrong, cries for help. Although such an obvious sign for mental illness is so common we rarely talk about it. There is so much shame and such a stigma related to mental illness even today. It’s time we change that and start looking at mental health as we do physical health.
All being said, things are getting better and we are constantly taking steps towards a less judgemental and more open­minded view on mental illness. And that’s what Schizofrenidagene was all about, promoting mental health awareness and talking about what makes us all uncomfortable in an open and pleasant way. To help us understand mental illness better or simply to let you know you aren’t alone.
Elev, Randaberg videregående skole

‍

Psykisk helse hos ungdom

‍Ungdomsgenerasjonen i dag har vokst opp med internett og sosiale medier, hvor vi stadig blir minnet på hvordan vi skal se ut for å være «perfekt» og hvor mange likes vi skal ha for å være en av de populære. Dersom du får lite likes på et bilde som du selv syntes var fint, sletter du det med en gang fordi det ikke var bra nok for alle andre. Meningene til alle andre betyr rett og slett mer enn egne meninger.
Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en trend å være deprimert, var du ikke deprimert fikk du ingen oppmerksomhet. Flere og flere begynte å bruke ordet angst uten å egentlig helt vite hva ordet innebar. Folk, blant annet lærere, sa at vi ikke skulle bry oss om dem som sa de var deprimerte, og at vi ikke skulle tenke så mye over at de skadet seg selv, fordi de gjorde det for oppmerksomhet. Så tenkte jeg, men hvorfor skader de seg selv for å få den oppmerksomheten de trenger? De har det jo åpenlyst ikke bra med seg selv, så hvorfor skal de ikke da få hjelp? Det at noen kutter for oppmerksomhet er jo ikke rett, og det viser at det er noe de trenger hjelp med.
Poenget mitt er at som voksen kan det være vanskelig å vite akkurat hvorfor vi er sånn vi er, og hvorfor vi gjør som vi gjør. Men det som er viktig å huske på er at hvis en ungdom trenger hjelp, så er det viktig å hjelpe uansett grunn. Vi som ungdommer er annerledes enn de som var ungdommer i generasjonen før oss. Nå finnes det tusen andre grunner til at ungdom ikke har det bra, og en stor grunn er sosiale medier. For å kunne minske antallet av barn og unge som har selvmordstanker må samfunnet være villige til å gi den hjelpen folk trenger uansett hvor krevende det er, for det å snu ryggen til  noen som sliter kan ødelegge resten av livet til denne personen.
Henriette Vågenes, elev på Randaberg videregående skole

– Ved diagnoser glemmer vi lett at alle tilfeller er ulike, og en diagnose er ikke en personlighetsbeskrivelse.

‍

Aspekter ved diagnostisering

I anledning Schizofrenidagene har jeg vært på foredragene «Stemmene i hodet» og «Finnes ADHD egentlig?». Det er spesielt en ting jeg sitter igjen med, og det er det faktum at diagnoser har mye usagt ved seg.
Å diagnostisere kan være hjelpsomt. Jeg har selv blitt diagnostisert med kronisk migrene, og å få satt en diagnose var en lettelse. Familie og bekjente kunne endelig forstå hva som preget hverdagen min, og medisineringen ble mye lettere for helsevesenet. Jeg kunne vise til en enkel diagnose, et enkelt ord, om jeg skulle forklare lidelsen. Diagnosene er nødvendige for å gi rett medisinering, fører til økt forståelse for egen lidelse, og økt forståelse fra omverden. Men de kan også føre til stigmatisering.
En diagnose kan i noen tilfeller sammenlignes med en gul Post­it lapp i pannen. Ta for eksempel et scenario hvor en venn kommer med en kopp kaffe. I scenario én er vennen din fri for alle diagnoser. Hun serverer kaffe, og du er takknemlig. I scenario to har vennen din diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse, og du klarer ikke slå fra deg tanken om at kanskje hun serverte kaffe for å fremstille seg selv bedre. Diagnosen har karvet seg opp i bevisstheten din, og står plutselig skrevet med tydelige blokkbokstaver på en gul Post­it lapp i pannen hennes.
Scenarioet representerer flere av opplevelsene som ble tatt opp på foredragene jeg hørte. De som led av diagnosen schizofreni fortalte om skammen ved å fortelle om den psykiske lidelsen, fordi de nærmest kunne se frykt i øynene på samtalepartneren. Ved å fortelle om lidelsen gikk de fra å være normale, ufarlige og friske, til å være et resultat av en diagnose, til å være syke. Og ja, de led av en psykisk lidelse, men de var jo så mye mer enn diagnosen.
I foredraget om ADHD skinte det også gjennom at diagnosen kunne være stigmatiserende. Flere ser gjerne på de diagnostiserte som ufokuserte og rastløse, og har lett for å kjemme alle under samme kam. På Post­it lappen kunne det stått: «ADHD; et vanskelig barn som har blitt oppdratt dårlig». Men flere som er diagnostisert med lidelsen passer ikke inn i denne kategorien. Ved diagnoser glemmer vi lett at alle tilfeller er ulike, og en diagnose er ikke en personlighetsbeskrivelse.
Løsningen, mente pasientene på foredraget om schizofreni, var omsorg og omtanke, og å bli møtt av tålmodige pleiere som så dem for hvem de var, ikke for de psykiske helseproblemene de bar på. Å få være nyttig, å få bruke ressursene sine, og å få være et menneske var den virkelige medisinen. Personlig tror jeg de har rett på så mange måter, og jeg mener det er én ting som er blant de viktigste faktorene i behandlingen av psykiske eller psykosomatiske lidelser; det er å se personene slik de er på tross av en lidelse.
Kitty Lønø Forgaard, elev på Randaberg videregående skole