«Åpenhet var viktig fra første dag»

- Selvmord tar alt for mange liv. For pårørende kommer det ofte som lyn fra klar himmel. Oppfatningen om at det vanligvis er tung psykiatri inne i bildet stemmer ikke alltid. Derfor må vi være oppmerksomme. Lære oss å tolke signaler – før det er for sent.

«Noe forferdelig har skjedd»

«Du kommer for sent. Vi gjorde det vi kunne, men livet hans stod ikke til å redde».  Bjørg ser på politimannen som snakker til henne, men hun kan ikke fatte hva han sier. Knut Erik, mannen i hennes liv, faren til barna hennes, var død. Og han hadde valgt det selv.

Tidligere denne augustdagen som endret livet hennes for alltid hadde Bjørg som vanlig gått på jobb som journalist i Dagbladet. Det hadde vært en travel dag og telefonen hadde stått på lydløst. Da hun endelig fikk tid til å sjekke den oppdaget hun flere ubesvarte anrop fra ukjente nummer. Det lå en melding på mobilsvareren: «Du må ringe hjem – noe forferdelig har skjedd». Bjørg kjente det som en klo i magen. I drosjen på vei hjem til Smestad ba hun inni seg. «La det ikke være for sent».  Når hun kommer hjem blir hun møtt av en politimann som sier de ufattelige ordene. Knut Erik var død. Borte.  

- Det var helt uvirkelig. Jeg visste at han hadde det vanskelig, at han slet med depresjon. Men jeg hadde aldri trodd at det ville ende med at han valgte å avslutte sitt eget liv.

Indre demoner

Knut Erik Holm var en tilsynelatende oppegående mann. En elsket ektemann og far med god jobb som utenrikssjef i NRK. Men på innsiden kjempet han mot den han kalte «sine indre demoner». De kom om natten, og han fikk ikke sove.

- Knut Erik ble veldig sliten. Han slet med tunge tanker om natta. Noen ganger fortalte han meg at «demonene hadde vært på besøk».

I tiden før selvmordet hadde Bjørg merket at mannen hennes hadde forandret seg. Han pratet hele tiden om de samme tingene. Klarte ikke å bry seg om familien på samme måte som før. Han unnskyldte seg ofte. «Beklager at jeg er så rar» eller «Unnskyld. Jeg vil ikke være sånn som dette». Han oppsøkte hjelp. Fikk pratet med psykolog og psykiater.

- Jeg var med på et av disse møtene. Da Knut Erik fikk spørsmål om han noen hadde tenkt tanken på å ta sitt eget liv, svarte han bekreftende på det. Da ble jeg skremt, han hadde aldri sagt noe til meg. Men jeg beroliget meg selv med at det bare var tanker, at han ikke kom til å gjøre alvor av det. Selv sa han at det kom aldri til å skje. At det trengte vi ikke være redd for.

Men det skjedde. Og for Bjørg og barna ble livet aldri det samme igjen.

- For meg og døtrene mine var åpenhet viktig fra første dag. Da det verste sjokket hadde lagt seg ble det også klart for meg at jeg ønsket å engasjere meg i selvmordsforebyggende arbeid.

I tiden etter ektemannens død skrev Bjørg boken «Om jeg hadde visst…» i samarbeid med psykologspesialist og forsker Gudrun Dieserud.

- Opplysningsarbeid er viktig for meg. Vi må være klar over at en alvorlig depresjon kan utvikle seg til selvmord. Flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Menn er opptatt av å holde maska, være flink og mestre press. De har vanskelig for å innrømme at de sliter psykisk. I tillegg er det viktig å gjøre arbeidslivet oppmerksomme på at personer som ser ut til å fungere godt, ikke nødvendigvis gjør det. Det er veldig mange fasader der ute, og vi bør bry oss litt mer om hverandre.

Det har gått syv år siden Bjørg mistet ektemannen. Sorgen og savnet er fortsatt der. Den vil alltid følge henne. Men det har blitt lettere. Tiden leger, om ikke alle sår, så noen.

- Jeg savner samtalene våre. Fredagskveldene da vi kunne sprette en flaske vin og prate om uka som hadde gått.  Jeg kan fortsatt bli sint. Sint for at han gjorde dette mot meg og jentene. Det som skjedde vil for alltid prege oss, men vi har kommet oss videre og er i stand til å tenke tilbake på de gode minnene vi har, sier Bjørg som har flere råd til mennesker som har opplevd det samme som henne.

- Det blir bedre.. Savnet vil være der, men det er viktig å komme seg videre i livet. Da Knut Erik døde bestemte jeg meg for å si ja til alle invitasjoner om konserter, kino, middagsselskaper. Noen ganger orket jeg egentlig ikke. Jeg ville helst sitte hjemme med sorgen min, men jeg tvang meg selv til å gå ut. Det var til god hjelp for meg.

«Solaseminaret» er en del av arven etter Gerd Ragna Bloch Thorsen

- Gerd Ragna hadde et stort hjerte for pårørende til mennesker med psykisk sykdom. Det var hun som på midten av 90-tallet startet seminert, vår oppgave er å videreføre denne viktige arven, sier daglig leder i stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Elin Skogen, om sin tidligere kollega og venn; Gerd-Ragna Bloch Thorsen.

Rekreasjon

Gerd-Ragna var overlege ved psykiatrisk klinikk, Stavanger Universitetssykehus og arbeidende styreformann i Psykiatrisk Opplysning. Hun i døde i 2006 av akutt hjertesykdom, 55 år gammel.

- Da det første Solaseminaret ble arrangert i 1995 var det den første konferansen for pårørende av sitt slag. Senere har det kommet flere til, men vi fortsetter likevel dette viktige arbeidet. Gerd-Ragnas tanke, som også er vår, er at Solaseminaret skal være mer enn påfyll av kunnskap og kompetanse. Det skal også være et sted for rekreasjon. Nettopp derfor har vi lagt konferansen til Sola Strand hotel. Her kan vi være sammen i vakre omgivelser og prate med andre i samme situasjon. Pårørende til psykisk syke er en gruppe som utsette for store belastninger, de trenger slike pusterom, sier Elin Skogen som har jobbet med konferansen i 20 år.

Tid til spørsmål

- En bedre middag, gåturer og kulturelle innslag er en viktig del av seminaret, sier hun og legger til at det settes av mye tid til å stille spørsmål.

- Våre deltagere er engasjerte, ivrige mennesker som lever tett på psykisk sykdom. Da er det naturlig at de har mange spørsmål. God tid til å spørre foredragsholderne og andre om ting de lurer på er derfor en viktig del av programmet.  

Hvert år tar 600 mennesker livet sitt. Sånn kan vi ikke ha det.

Programansvarlig Målfrid J. Frahm Jensen er engasjert. Dette er en sak hun brenner for.

- Hver og en av disse 600 menneskene etterlater seg familie, venner, naboer og kollegaer i sjokk og sorg. Gjennom denne konferansen ønsker vi sette søkelyset på dette omfattende samfunnsproblemet. Dette er en konferanse for alle som er interessert i depresjon og selvmordsproblematikk, uansett stand eller stilling. Vårt ønske er å bidra til økt kompetanse og større forståelse. Det finnes ingen quick-fix, men vårt budskap er at det går an å leve med selvmordstanker, at det er hjelp å få, både for de som sliter og de som er pårørende.

Målfrid vet hva hun snakker om. Hun har selv slitt med depresjoner og tunge tanker.  

- Det er en krevende tid vi lever i, mange sliter med et mørke hvor selvmordstankene lever sitt eget liv. Men det går an å leve med mentalt mørke. Å dele disse takene er viktig. Mange opplever at det lindrer, sier Målfrid og forklarer at også pårørende-fokus står sentralt årets konferanse.

- Det er vanskelig å forstå disse tankene for de som står utenfor, selv om de er nære. Gjennom årets konferanse ønsker vi å gi råd og tips til pårørende om hvordan man kan være en god kone, sønn eller mor – og samtidig makte å ta vare på seg selv og egen helse.

Programmet er ferdig spikret, og flere gode navn står på lista over foredragsholdere.

- Psykolog Liss Gøril Anda- Ågotnes kommer for å snakke om depresjonens natur, professor og sykehusprest Marta Høyland Lavik skal prate om sorg og overlege Audun Osland Vik- Mo skal fortelle om selvmord blant eldre.  I tillegg er vi glad for å ha fått psykologspesialist Fredrik A. Walby ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging som en av foredragsholderne, sier Målfrid og lover at det vil bli lagt stor vekt på smittevernhensyn.

- I fjor måtte vi avlyse på grunn av korona. Derfor er vi ekstra glade for å få gjennomføre seminaret i år.