Mor og jeg så på hverandre, vi forstod begge at denne gangen ville hun ikke komme smygende inn igjen. Tidligere samme dag hadde vi satt av tid til å fjerne en liten utvekst, Silje var motivert, bedøvelsesplaster på og kloke mor var varm og nær og visste at datteren grudde seg. Silje var livredd for sprøyter.
Vi kom ikke så langt den første timen. ”Vil du komme tilbake i ettermiddag?”, spurte jeg. Da ville vi ha et hav av tid og skiftestua for oss selv. Det ville Silje, og om ettermiddagen var hun klar på benken, området som skulle bedøves var vasket og lokalbedøvelse trukket opp. Det foregikk en intens kamp i den lille jenta. Hun ville så gjerne klare dette, ikke bare for å få fjernet den lille klumpen, men fordi angsten for sprøyter tok så stor plass i hodet. Vi hadde god tid til å bli kjent der vi satt og prøvde å nærme oss det hele.
”Jeg er i grunnen litt rar for jeg liker sprøyter”, fortalte jeg, ”men jeg er livredd for å hoppe i vannet.” Silje så på meg og smilte litt vantro.
”Jeg elsker å bade og hoppe og stupe”, sa hun med sterk og glad stemme.
”Oi, da er jeg kjempeimponert”, sa jeg, og mente det av hele mitt hjerte.
”Du klarte jo å bli vaksinert”, sa mor.
”Jo, men så var det den gangen hos tannlegen”, sa Silje, og jeg forsto at her var det flere historier. Vi snakket oss gjennom det praktiske, ingenting skulle skje uten at Silje var med på laget. Vi prøvde ulike tilnærminger. Til slutt var det nok; Silje styrtet ut, rasende, skuffet og lei seg.
Kan du ikke bare hoppe?
Jeg tenkte på da jeg var på hennes alder, i Mandal, på Dynamitten, et flott sted for bading og hopping i sommervarm sjø. For de som liker sånt. Jeg hadde et intenst ønske om å våge det; løpe lekende lett ut på det lave stupebrettet, hoppe i vannet og bli en del av den sprudlende modige gleden. Det opptok hele meg. På kvelden dro vi tilbake til Dynamitten, storebror, far og jeg var alene for å øve. Lenge fikk jeg stå ytterst på stupebrettet og stirre ned i vannet. Hodet var tomt, jeg kan ikke huske at det var en eneste tanke der, bare stor motløshet og redsel. Det begynte å bli kaldt, de lurte på om jeg ikke bare kunne hoppe?
Til slutt kom verdens snilleste far ut på stupebrettet og ”hjalp” meg. Det var onsdag, «Dynastiet» begynte snart på TV og det fikk være måte på å trekke ting ut. Da vi kom hjem fikk far kjeft av mor og jeg hoppet ikke bedre neste dag. Jeg har tilgitt far for lenge siden, han hadde tro på at det skulle løsne noe hos meg, på magisk vis.
Men hele hendelsen har lært meg noe viktig.
Hjernen må øve
Jeg vet at for å våge å hoppe må hjernen være med på laget. Det er ”Learning by doing.” Hver gang jeg klarer å gjøre noe skummelt lærer jeg at jeg overlever, og det blir mindre skummelt neste gang. Det er hjernen som må øve. Hoppeteknikk kan man lese seg til, men å bli ”kastet ut i det” uten at hjernen er med lærer man ingenting av.
Jeg tenkte mye på Silje, på hvordan hun kunne få anledning til å få hjernen med på dette prosjektet som hun hadde så utrolig lyst til å klare. Etter en liten uke kom en melding fra far: ”Silje har lyst å prøve igjen.” Jeg var imponert, nesten litt rørt over det store motet. Da jeg kom ut på venterommet dagen etter satt Silje sammenkrøpet på en stol. Hun kikket ikke opp. Den store toppluen nådde nesten fanget, og hun skjulte ansiktet beskyttende bak bamsekaninen. Etter en stund klarte hun å bli med inn på skiftestua, men satt på farens fang i samme positur.
”Tror du jeg synes du er kul?”, spurte jeg. Hun ristet hardt på hodet . ”Jeg synes du er utrolig kul og modig”. Jeg tror hun forsto at jeg mente det, og at ingenting skummelt ville skje uten at hun var med på det. Far fortalte at Silje hadde mast hver dag om ny time hos meg, men da dagen endelig kom var all kraft forsvunnet i henne. Etter en stund foreslo jeg at vi skulle avslutte for denne gang, hun var enig og vi snakket litt om andre ting før vi tok farvel.
Neste dag sendte jeg en melding:
”Stor respekt til Silje! Jeg lurer på om hun vil komme en dag, og ta med seg en bamse og en appelsin, så kan vi øve litt på sprøyter på mitt kontor?” Svaret kom raskt, Silje hadde lyst.
Det var en helt annen bevegelse i henne neste dag. Vi gikk inn på kontoret, Silje tok raskt opp to appelsiner og to bamser; en blå, og den brune bamsekaninen hun alltid hadde med. Jeg fant fram sprøyter, en kopp med vann, et tomt lokalbedøvelseglass, litt plaster og noe å vaske med. Silje var ivrig og pålogget. Hun sjekket ut de ulike sprøytestørrelsene, kjente på spissen, øvde på å trekke opp vann, fylle glasset med lokalbedøvelse, trekke opp på nytt, skifte kanyle, og velge riktig type før hun vasket appelsinen og stakk. Så var det bamsene; først den blå; flere steder, det gikk fint. Så var det bamsekanin, den klarte seg bra den også. Hun var ivrig og glad. Jeg snakket om hvordan det var hjernen som måtte lære, det var forståelig for henne. «Da jeg skulle lære å stupe ble det bare mageplask for jeg ombestemte meg i lufta hele tiden. Så, en dag tenkte jeg at nå bare stuper jeg, og så gikk det bra.»
Jeg måpte litt inni meg av innsikten, og det glapp ut av meg: ”Den dagen du tør å fjerne klumpen skal jeg lære meg å stupe på ordentlig.” Sånn, der var det sagt. Jeg kunne fortalt at jeg sommeren før hadde øvd intenst på å stupe, og klarte en slags stupebevegelse da jeg sto med vann til knærne, fikk masse heiarop fra familie og venner som syntes jeg var både rar og modig. Det jeg husker best er det sterke ønsket om å få det til.
Samtidig som appelsiner og bamser ble bedøvet på kontoret mitt, ble venterommet fylt av våre eldste pasienter. De skulle få de første dyrebare vaksinedråpene for beskyttelse mot covid-19. Alle var over 85 år, og de fleste var takknemlige for tilbudet om vaksine, noen få takket nei. En møtte opp og dro hjem uten vaksine. Han var redd for sprøyter. Og det var dette denne teksten egentlig skulle handle om – sprøyteskrekk og vaksinering.
Sprøyteskrekk må tas på alvor
Mange voksne vegrer seg for å ta vaksine, fordi de som Silje er redd for sprøytestikk. Det er ikke lett å øve og være modig som henne om man er nesten 100 år, eller voksen mann med mange muskler, da skal man jo tørre alt. Forskning viser at det er flest barn som er redde for sprøytestikk. Av de mellom 20 og 40 år er det 20-30% som sliter med frykt for sprøyter. Såpass at de for eksempel unngår å ta imot vaksine. Denne frykten må vi ta på alvor. Den må ikke bagatelliseres, vi må ikke forvente at argumentet om at covid-19 er farligere enn sprøyter hjelper. Det fungerer ikke sånn.
En av pasientene mine har så svekket immunforsvar at han ligger dårlig an om han blir smittet med covid-19. Samtidig blir han så syk av vanlig influensavaksine at spesialister ved Rikshospitalet har anbefalt ham å ikke ta den. Da han var innom meg her om dagen snakket han om sitt dilemma med koronavaksinen. ”Jeg har tenkt at om alle andre vaksinerer seg så vil jeg være trygg.» Det er jo en logisk tanke. Han ble veldig overrasket da jeg sa at en del mennesker nok vil vegre seg fordi de er redd for sprøytestikk.
Aksept innover og fokus utover.
De som har stor frykt for sprøyter, og nå føler seg trengt opp i et hjørne trenger støtte og omsorg - både fra seg selv og fra oss som skal hjelpe. Det finnes mange nyttige metoder og god hjelp å få. Bare å si den setningen høyt inni seg, på en vennlig måte kan være en start. Da begynner hjernen å lære. Aksept innover og fokus utover. Man kan øve seg på å bli fortrolig med angsten. Det høres jo ut som et merkelig råd; hvordan bli fortrolig med noe som er så ubehagelig? Men det handler om at hjernen må øve; når man gjør det motsatte av det angsten ber deg om å gjøre så sier man til hjernen; dette er ikke farlig! Men den indre samtalen må være preget av støttetanker, trøst og omsorg, aldri kritikk. De tankene som kommer i en angstsituasjon virker sanne og troverdige, i tillegg er de ofte veldig raske og flyktige, vi får ikke helt tak på dem. Det er kun uroen de skaper vi registrerer i kroppen. Men de er bare tanker.
Og en helt fantastisk oppdagelse er at tanker ofte ikke er sanne. Når vi får andre tanker om en hendelse kan hjernen få anledning til å øve. Psykologene Torkil Berge og Elin Fjerstad har skrevet en god artikkel om dette på kognitiv.no : ”Å være redd for sprøyter og blod” Her kan man lære både om angstens natur og gode metoder for å øve. Silje fikk plukke med seg sprøyter i alle størrelser, hun gledet seg til å øve videre hjemme, søsteren skulle få være med, i tillegg til flere bamser vil jeg tro.
”Dette var skikkelig kult” sa hun da hun gikk, ansiktet var åpent og strålende.
Vi har god tid
Det er en enorm glede når man opplever å komme videre, at det faktisk finnes en vei ut. Avtalen er at vi neste gang skal øve på skiftestua, kanskje kan hun hjelpe å trekke opp bedøvelse og vi kan øve på å vaske det området som det skal stikkes på. Vi skal gjøre det i den farten hjernen trenger for å lære. Vi har god tid.
Når jeg fortsatt står ytterst på lave stupebrett om sommeren og kikker ned i sjøen, er det nok mange som lurer på hva jeg holder på med. Det tar fortsatt litt tid før jeg hopper. Hvis jeg hopper. ”Du trenger jo ikke hoppe uti” sier mine velmenende venninner som kanskje også synes jeg er litt for voksen til å holde på sånn. Jo, jeg trenger dette. Jeg trenger det for å kjenne at hjernen fungerer og kan påvirkes, om og om igjen. Aksept innover og fokus utover. Silje har minnet meg på hvor vanskelig og hvor fantastisk fint og viktig det er.
Av Kari Ersland
Fastlege og veileder i kognitiv terapi.
Registrer din epostadresse
Registrer din epostadresse
