Wilhelmsens metode

– Hvordan har det gått siden sist?

Ingvard Wilhelmsen ser vennlig bort på den unge kvinnen i stolen foran seg. Hun er i begynnelsen av 30-årene, har doktorgrad og er forsker på nevrologiske sykdommer. Den unge kvinnen lider av helseangst. Og det er nettopp den typen sykdom hun jobber med til daglig som hun frykter mest. Hun er utredet og har fått beskjed om at hun er frisk, men klarer ikke å stole på legene. Dette er kvinnens andre time hos Ingvard Wilhelmsen.
– Det gikk bra en god stund. Jeg har gjort som du sa, jeg har øvd meg på å ikke stadig overvåke kroppen min. Men etter en treningsøkt fikk jeg rykninger i armene som vedvarte i tre dager. Da kom angsten tilbake. Jeg klarer aldri slappe helt av, redselen for å være syk ligger alltid og murrer i bakhodet mitt.
Wilhelmsen betrakter den unge kvinnen noen sekunder. Han har på seg hvit legefrakk over blårutete skjorte. Han har et ark i fanget, noterer.

– Slik kan du ikke ha det. Du er ung, du må bruke energien din på å leve, ikke på å gå rundt å være redd for å dø. Forstår du det? Du må ta et bevisst valg. Du må spørre deg selv: Vil du bruke energi på å ikke dø, eller på å leve. Du må gi deg selv ro, og den roen vi kan ha i livet er en valgt ro, sier Wilhelmsen.

– Ja, og jeg prøver å fortelle meg selv det hele tiden, og som jeg sa, det har gått veldig mye bedre siden jeg var her sist. Nå kan jeg i alle fall snakke om det uten å begynne å grine. Men så skjer sånne ting som får meg helt ut av fatning, sier hun.

Wilhelmsen nikker vennlig.

– Husker du eksempelet om den plagsomme naboen?
Når han ringer på hos deg må du være tydelig, du må si klart ifra om at du ikke vil ha noe med han å gjøre, og du må for all del ikke slippe han inn. Hvis du inviterer han inn til deg og byr på kaffe og kake, da kan du være sikker på at han kommer igjen. Slik er det med de negative tankene dine også. Ikke la de få slippe inn. Hvis du duller med de så vil de stadig komme tilbake for å plage deg. Vi skal bruke livet til noe annet enn å plage oss selv med innbilt sykdom. Du slapp naboen inn, du. Ikke gjør det igjen.

«Jeg fokuserer ikke så mye på lykke, det er viktigere å leve meningsfylt.»

IKKE HOKUSPOKUS

Den unge kvinnen er en av 100 pasienter med helseangst som årlig blir henvist til Ingvard Wilhelmsen og hans Hypokonderklinikk på Haraldsplass. Klinikken er ikke stort mer enn et lite, overfylt professorkontor. Professoren selv er ingen ruvende skikkelse, sånn rent fysisk. Han har grått hår og grått skjegg. Håndtrykket er fast og han utstråler selvsikker ro og varm humor. I det blå blikket glimter det skøyeraktig og vennlig. I over 20 år har professor Ingvard Wilhelmsen hjulpet hypokondere til et bedre liv. Når de dumper ned i den lilla pasientstolen på Wilhelmsens kontor har de som oftest vært gjennom en lang og vond prosess med angst, legebesøk, medisinering og psykolog. De har satt seg fullstendig fast i en redsel for alvorlig sykdom. Etter tre konsultasjoner hos Wilhelmsen kan de aller fleste gå lettet tilbake til livet igjen – uten helseangst. Så hva er det han gjør? Hvilke mekanismer er det han setter i sving?

– Hva jeg gjør?
Wilhelmsen smiler.
– Det er ikke noe hokuspokus hvis det er det du tror.

Det er ingen trylleformular eller nye oppsiktsvekkende metoder bak dette. Jeg bruker god gammeldags kognitiv terapi. Du må ikke fremstille meg som noen mirakelmann. Kognitiv terapi er en mye brukt, godt dokumentert og effektiv samtaleform innen psykologi og psykiatri – og det dreier seg i hovedsak om problemløsning og endring i tanker og handlemåter.

– Men du har din egen måte å gjøre det på?
– Ja, det kan du gjerne si. Jeg har min metode, og er ganske direkte og konfronterende i møte med pasientene mine. Dessuten bruker jeg ofte metaforer når jeg skal hjelpe folk til å snu et uheldig tankemønster. Men jeg helbreder ikke pasientene mine, de helbreder seg selv.

– Wilhelmsens metode?
– Ja, det kan du kanskje si.
Da kvinnen for 3 måneder siden hadde sin første time hos Wilhelmsen var hun langt nede.
– Jeg var et vrak og satt her og gråt. Men Wilhelmsen fikk meg til å rasjonalisere tankene, til å snu det negative tanke mønsteret mitt og se på meg selv med nye øyne. Det ble en skikkelig vekker for meg – og jeg fikk det bedre.

– Bare ved å snakke?
– Ja, bare ved å snakke.

REDD HELE TIDEN

En ny pasient tar plass i stolen på Wilhelmsens kontor. Han er i midten av 20-årene, høyt utdannet og i god jobb. Han ser robust ut, avbalansert. Han var hos Wilhelmsen med

overdreven helseangst for første gang for fem år siden. Da ble han frisk etter to samtaler. Nå har han fått tilbakefall.
– Du hjalp meg sist. Frykten min var hjertesykdom, men du fikk meg til å velge å stole på hjertet mitt. Det gikk fint i fem år, men nå er angsten tilbake, sier han.

Wilhelmsen nikker og noterer.

– Har du sluttet å stole på hjertet ditt, spør professoren. Den unge mannen vrir seg i stolen.
– Det er egentlig ikke hjertet som er problemet nå …
– Du har fått et nytt prosjekt, spør den hvitkledde. Pasienten smiler forsiktig.
– Ja, det kan du vel si. Saken er den at jeg føler meg så svak i armene, jeg mister ting, har stive fingre, skjelvinger. Det får meg til å tenke på ulike nevrologiske sykdommer. Dessuten har jeg blitt glemsk og føler meg litt rar i hodet. Da kommer angsten for hjernesvulst, eller kanskje Alzheimer. Saken er den at jeg er redd hele tiden. Det tapper meg for energi.
‍
– Det er ingen sunn fornuft i disse tankene du baler med. Skjønner du det selv?, spør Wilhelmsen.
– Du er hypersensitiv, og har et veldig stort fokus på helse, det igjen gir deg nye symptomer – og du kommer inn i en ond sirkel. Du må gi hjernen din klar og tydelig beskjed om at den må slutte å bekymre seg. Hjernen er lydig, men den må ha klar melding. Klarer du det?‍

– Jeg tror det.
– Jeg vil jo ikke ha disse tankene i hodet mitt, de kommer bare.

– Dater du?
Mannen smiler litt brydd.

– Ja, det hender.

– Det er ikke noe sjekketriks å komme dragende med
Alzheimer eller MS vet du. Det drar ikke damer.

Begge ler.

«Joggerne lever lengre enn de som ikke jogger. Men de lever kanskje ikke lengre enn den tiden de faktisk jogger. Så da må de i alle fall like å jogge.»

– Det jeg prøver å si er at du er for ung til å holde på med dette. Du må legge det fra deg. Du skal leve livet du, treffe damer, ha det bra. Ikke sitte hjemme og engste deg for alskens sykdommer.
Konsultasjonen går mot slutten. Den unge mannen tror det skal gå bra nå. De blir enige om å ikke sette opp ny time. Ute i gangen spør vi den unge mannen hva det er Wilhelmsen gjør eller sier som gjør at han klarer å tenke på en annen måte.
– Ja, si det. Kanskje det like mye er måten han sier det på, som hva han sier. Han hjelper meg til å endre holdning, til å se at jeg må ha mer fokus på å leve enn å ikke dø. Det er både enkelt og vanskelig på samme tid. Men det virker.

UFORKLARLIGE SMERTER

Neste pasient har reist fra en helt annen kant av landet for å søke hjelp hos den kjente hypokonderlegen. Han er gift, har små barn og jobber som lærer. Han er aktiv idretts utøver, veltrent og i god fysisk form. Dette er hans første time, og han har kona med seg. Mannen dumper ned i pasientstolen, drar hendene gjennom det halvlange håret og sukker;
– Du må hjelpe meg Wilhelmsen, jeg holder det ikke ut. Mannen forteller at han ble skremt da hjertet gjorde noen uvanlige krumspring under en treningsøkt. Han gikk til lege, ble utredet og erklært frisk. Likevel følte han seg i elendig forfatning. Uforklarlig ubehag i hodet. Svimmelhet. Kvalme. Pustevansker. Tinitus. Han begynte å google sine egne symptomer – og ble enda mer redd. Kona forteller om en ektemann og far som forandret seg totalt, som ikke var seg selv, som var vanskelig å leve med. Han ble sykemeldt, innlagt på psykiatrisk og medisinert. Men plagene vedvarte. Han var sikker på at han hadde hjernesvulst, ble skannet, men det var ingenting å finne. De uforklarlige smertene, ubehaget fortsatte. Kona hadde antydet at plagene kanskje var psykiske, men det ville ikke mannen høre på. Han kjente jo på symptomene, de var ekte, de var ikke noe han innbilte seg.
Wilhelmsen lytter, bryter av innimellom med spørsmål og kommentarer.

– Du burde høre mer på kona di du. Det som plager deg er hverken hjernesvulst eller andre somatiske sykdommer. Det du har kalles angst, sier Wilhelmsen rolig.
– Angst? Men hva med alle symptomene, smertene, ubehaget. Det er ikke noe jeg innbiller meg?
– Alt det du beskriver er symptomer på angst. Hjertebank. Svimmelhet. Kvalme.
Mannen drar hendene gjennom håret igjen. Lener seg forover i stolen.

– Kan du fikse meg, spør han.
– Nei, du kan fikse deg selv, men jeg skal hjelpe deg, svarer Wilhelmsen.

(Artikkel fra Psykopp nr. 2, 2016)