Bak den litterære diskursen skjuler det seg en annen verden. Det står om selve livet.
– Jeg har flere ganger videresendt noen av leserne mine til selvmordstelefonen.
Dette sier Victoria Dalsberget. I vår kom hun ut med boka «Du er nok». På Instagram har hun nærmere 50.000 følgere.
Selvbilde, selvtillit, savn er tre viktige tema hun gjerne skriver om. I starten benyttet hun Instagram bare som et teknisk alternativ til notatblokk. Å samle tekstene her hadde en praktisk funksjon og kontoen var privat. I tre år valgte hun å være anonym. Også i dag bedyrer Dalsberget at hun ikke skriver for å oppnå popularitet. Men med alle disse leserne, følger det også et ansvar. Et mye større ansvar enn det hun, for seks år siden ante at hun måtte bære.
Ikke selvbiografisk
– I starten ble jeg helt sjokkert, sier Dalsberget og viser til kommentarene hun kan få inn på kontoen sin. – De fleste henvendelsene er bare positive, presiserer hun, men legger til at noen også ber om hjelp. Hvorfor disse menneskene skriver på Instagram i stedet for å ringe hjelpetelefonen, det kan Dalsberget ikke svare på. Noen tanker har hun likevel gjort seg: – Kanskje føler de at siden jeg deler det jeg føler, da kan de dele tilbake?
Digital venn
Victoria Dalsberget noen vekttall i faget psykologi og helse hos barn. Dette er en del av pedagogutdannelsen hennes. Av yrke er hun ungdomsskolelærer, men jobber for tiden på en skole i Kongsvinger. – Jeg jobber tett på mennesker, møte barn i kriser og får ofte innsyn i familiære konflikter, forteller hun. Empati og innlevelse er egenskaper hun har stor nytte av i jobben, men som Dalsberget selv sier: – Jeg har ikke den faglige tyngden disse menneskene trenger og kan ikke gi faglig begrunnende råd. Jeg vil gjerne gi en digital klem, men kan ikke være den eneste de henvender seg til, derfor må jeg vennlig henvise dem videre.
Mental ryddehjelp
Opplevelsen av i gjenkjennelse kan være en av årsakene til at leserne kontakter den unge skribenten. Dette synes Dalsberget er både rørende g inspirerende. Det beste komplimentet hun kan få er setningen: – Du setter ord på tanker som jeg selv ikke klarer å skrive ned.
Sannheten er at Dalsberget nærmest skriver fordi hun må rydde i egne tanker. – Jeg har, hele døgnet, et enormt tankekjør, sier hun. – Tankene er ikke nødvendigvis negative, men det er som om følelsene er rastløse og skrivingen hjelper meg til å strukturere alt sammen. Samtidig innrømmer hun at tematikken i diktene ikke alltid er selvopplevd. Hun har lett for å sette seg inn i andres sted og kjenne på situasjonen de står i.
Middelaldrende menn med insta på armen
Victoria Dalsberget sier hun skriver fordi hun selv har tro på det. At tekstene hennes også kan være til nytte for andre, det er selvsagt også stas. Statistikken over hvem som følger henne viser at den gjengse leseren er jenter i alderen 18 – 35 år. Likevel, for ikke lenge siden, kom det fram at også en mann på 40 hadde tatovert en av tekstene på underarmen. Mannen er heller ikke den eneste som velger ord skrevet av Dalsberget, prentet inn i huden. Men har en slik tatovering en psykisk effekt? Nei, det kan ikke Victoria Dalsberget bevise: – Kanskje kan ordene fungere som beskjeder, gi håp og være gode påminnere, sier hun og siterer nettopp en slik linje: – Det er meg mot meg, og jeg vinner!
At Victoria Dalsberget fortsatt skal skive, det tviler hun ikke på. Mulig blir det bok nummer to. På en annen side har hun funnet sin plattform der hun stadig lanserer nye tekster. Samtidig, i helt andre kanaler, går debatten for eller imot Instagram-poesi. Kvalifiserer disse tekstene til å kunne kalles dikt? Om mens debatten går, tikker det alarmerende melding inn på Dalsbergets konto. Mange roser tekstene hennes. Andre roper om hjelp.
Kritikken mot såkalt insta-poesi ruller like raskt som de korte tekstene blir likt og delt. Er instapoesi skikkelig poesi? Kan tekstene kalles dikt? Bak den litterære diskursen skjuler det seg en annen verden. Det står om selve livet.
Vil du lese mer av Dalsberget?
https://www.Instagram.com/enkel_poesi/?hl=nb
Registrer din epostadresse