Da Lise Hetland steg opp på hesteryggen, begynte klatringen fra et mørke som hadde bundet henne fast i nesten 20 år. Det som startet med en fjollete ungdomsskoletrend, endte i et mareritt.
På ungdomsskolen risset hun inn initialer og symboler på underarmen. Slik alle de andre gjorde. Forskjellen var at Lise gjorde en farlig oppdagelse da nålen grov seg inn i underarmen. Hun kjente en følelse av befrielse. Det hun ikke visste var at hun snart skulle bli avhengig av denne følelsen. Trenden fra ungdomsskolen ble starten på selvskadingen. Et mareritt som tok over hele henne og skulle vare langt, langt utover de usikre tenårene.
Redningen
Vinteren har vært lang og kald, men hver morgen, når Lise Hetland (34) trasker forbi skiltet «Stall Friheten», kjenner hun varmen strømme gjennom kroppen. For henne er en vinter som varte i nesten to tiår forbi. Kuldegradene hun kjenner stikker i fingrene og som gjør nesetippen rød, er bare deilig sammenlignet med det mørket hun kommer fra.
Hestene og naturen ble redningen for Lise.
– I naturen finner jeg en ro og fred jeg ikke finner noe annet sted. Ikke bare fravær av støy fra omgivelsene, men en indre ro. I naturen kjenner jeg på glede, takknemlighet og tar alt det vakre innover meg, forteller hun.
Hun tar oss med inn til fôrhesten sin.
– Power, heter han, sier Lise, mens et smil brer seg over ansiktet hennes.
Et passende navn for et tonn med muskler, som har gitt Lise en ny start. Et nytt liv. Samspillet mellom dem er et fascinerende skue. Nese mot mule ser de ut til å snakke samme språk. Kommunikasjonen dem imellom ligner en fremførelse av empati. En dans uten ord. Gjensidig kjærlighet og forståelse. For ikke lenge siden var hverdagen til Lise preget av selvskading, innleggelser, destruktive tanker og isolasjon.
Fanget i befrielsen
Hun tar oss med tilbake til da det hele startet. Hun forteller om da passeren fra penalet fikk oppgaver langt utover å være et hjelpemiddel i mattetimen. Den ga henne en befrielse fra indre smerter. Men befrielsen skulle fort gjøre henne til fange av besettelsen.
– For de andre ble det med den ene gangen, jeg fortsatte i skjul. I mange år var det risping på armene, før det gikk over til små kutt, og deretter mer omfattende skader som måtte sys.
Lise opplevde tenårene som kaotiske og vanskelige. Et landskap som var umulig å navigere i. En gnagende, indre smerte som ikke forsvant. I mangelen på utveier, ble selvskadingen flukten hun trodde hun trengte.
– Ungdomsskolelæreren min prøvde å skaffe meg hjelp på ungdomspsykiatrisk, men der ble jeg, som innesluttet og redd, møtt med «har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Jeg fikk først hjelp da jeg var 21 år gammel, etter mitt første selvmordsforsøk. Da var det gått så langt at jeg var blitt syk. De neste ti årene var utrolig turbulente, vanskelige og vonde, også for de rundt meg. Behandling, innleggelser, medisiner, ufør. Jeg mistet mye, også meg selv. Alt i livet mitt hadde tilknytning til psykisk helsevern, forteller hun mens hun ser på oss med de gode øynene, og det litt beskjedne kroppsspråket.
Hun stryker hesten over mulen og ser ut til å være i ett med det kraftfulle dyret. Hun utstråler både en enorm styrke, mens også en varsomhet overfor andre mennesker. Hun inviterer oss likevel videre inn i hennes historie.
– Jeg har måttet finne tilbake til Lise. Den jeg var og er, bak alle symptomer og diagnoser, og identitet som psykisk syk.
Drøm i biter
En skjelvende fot i stigbøylen ble første steg på veien mot å finne nettopp seg selv igjen. Mens den kalde vinden utenfor trekker gjennom sprekkene i Stall Friheten, forteller Lise om møtet med hestene.
– Allerede som 12-åring begynte jeg på rideskole, men jeg var litt redd hestene og opplevde det som skummelt med stell, som krevdes i forkant av ridning. Spesielt hovene var skumle å rense, men jeg turte ikke gi beskjed om det – så det ble lettere å bare slutte, forteller Lise.
Men drømmen om å mestre hesteryggen visnet ikke. Nesten 20 år senere tok hun mot til seg igjen og bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk. Destinasjonen ble en stor rideskole.
– Halvveis inn i den første, eneste og siste ridetimen, hoppet jeg av hesten og gikk gråtende derfra. Jeg fikk det ikke til, og jeg var i tillegg så fryktelig usikker og forsiktig. Jeg viste meg sårbar og ba om hjelp, men ble da møtt med «10-åringer som rir disse hestene klarer det du ikke klarer!».
– I naturen finner jeg en ro og fred jeg ikke finner noe annet sted. Ikke bare ro utenfra, som i fravær av støy, men en ro inni meg.
Siste stopp
Opplevelsen kunne fort ha etterlatt drømmen hun bar på i ruiner. Å forsøke igjen ville være nærmest naturstridig med hennes historikk. Men da hun isolerte seg for omverdenen og følelsen av frykt var altoppslukende, ble hun likevel ikke kvitt dragningen mot disse dyrene.
Ved hjelp av overtalelsens kunst endte hun på et nytt sted. Litt motvillig skulle hun gi det en sjanse. Et aller, aller siste forsøk. Skjelvende av redsel gikk hun opp trappene til Stall Friheten.
– Fra første dag følte jeg meg ivaretatt, velkommen og inkludert her. Det å få være en del av noe, det å høre til, er noe jeg har savnet og lengtet etter gjennom barndom, ungdom og voksen alder. Frem til nå. Og så fant jeg det her, på Stall Friheten.
– Når jeg rir er det ikke rom for å tenke på andre ting. Det er kun meg og hesten. Og denne pausen har vært så viktig og god for meg. Det er godt å fokusere på andre ting. Løse andre problemstillinger. Stadig nye utfordringer. Ting man ikke får til, ting man er redd for. Men så gjør man det likevel. Mestrer, vinner over frykten, lærer noe nytt, forteller Lise.
– Jeg er ingen tøffing, jeg
Vi står sammen og ser unge jenter trene med de mest fryktinngytende, majestetiske dyrene en kan tenke seg. Ville og disiplinerte på samme tid. Enorme og slående vakre. Mens vi rykker til hver gang flere tonn muskelkraft galopperer forbi, undrer vi oss over hvordan en som har funnet livet så utfordrende - ja, til tider umulig - å leve, kan regjere på ryggen til noe så uforutsigbart. I svimlende mange kilometer i timen.
– Jeg er ingen tøffing, jeg. Jeg grugleder meg til hver sprangtrening. Det er kanskje noe av det jeg liker best - å overvinne frykt. Å mestre. Å hoppe hinder som er høye eller skremmende, det gir et utrolig kick og lykkefølelse. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette med Power. Jeg er trygg på ham og kjenner ham. Han er en fantastisk hest, og jeg er ufattelig glad i ham, sier hun om varmblodshesten hun har ansvar for – og som på sett og vis har ansvar for henne. I alle fall kan han tilskrives en del av æren for at Lise har sluttet å identifisere seg som psykisk syk, men heller som den hun er.
– Jeg har måttet finne tilbake til Lise. Den jeg var og er, bak alle symptomer og diagnoser, og identitet som psykisk syk.
Neste kapittel
Før vi forlater stallen, Lises tilfluktsted, lar hun oss få bli med inn i det som tidligere var hennes viktigste fristed; skrivingen. Midt i det verste kaoset lot Lise fingrene danse over tastaturet. Resultatet kunne en finne på bloggen hennes, en brutalt ærlig og vakkervond fortelling om det å være psykisk syk. Mange fant trøst, støtte og en følelse av å ikke være alene i Lises tekster. I dag har hun fjernet innleggene – som nå er tilbakelagte kapitler i hennes historie. Men hun deler et siste med oss:
«Her trenger jeg ikke være noe mer, noe annet eller noen andre. Jeg er den jeg er, og det er godt nok. Jeg blir ikke forhåndsdømt, vurdert, sett ned på eller ledd av, utelatt, tenkt stygt om - eller tenkt noe om i det hele tatt. Han er ikke usikker og redd meg på grunn av min bakgrunn og tunge ryggsekk. En kontaktsøkende mule, samspill og ører frem forteller meg at jeg er god nok, og at mine gode ønsker for andre (han) enkelt og greit er det som betyr noe. En eventuell avvisning eller uenighet er heller ikke farlig, for det er ikke i vond hensikt, og han bærer ikke nag til mine feil. Jeg er bare meg, og her har jeg det fint. Fri til å puste, fri fra redsel, selvhat, vrangtanker og forestillinger jeg innerst inne forstår ikke alltid samstemmer med virkeligheten. Det er i perioder bare så sykt vondt og vanskelig å være i denne verden, og jeg vet ikke hva som er virkelig eller hva som bare er inni meg. Jeg er forvirret, sint, redd og lei meg. Men ikke her.»
Registrer din epostadresse
Registrer din epostadresse
