Da Solveig mistet søsteren, raknet alt

- Så sterk du er!

Det var ordene Solveig Kloppen fikk høre fra kollegaer og venner. De la merke til at hun jobbet lengre dager og mer intenst enn noen gang før. Selv om hun kort tid i forveien hadde mistet både moren i kreft og søsteren i selvmord.

Å jobbe ble Solveigs overlevelsesstrategi og svar på sorgen.

Vanskelig

Stolen er liten og grå. Scenen er stor og naken.

Solveig Kloppen sitter foran 700 mennesker på Schizofrenidagene i Stavanger. Hun tar pauser, famler og leter etter ordene. De kommer ikke like lett som vi er vant til når vi ser henne lede programmer på tv. Kloppen er invitert til Schizofrenidagene for å fortelle sin historie, om hvordan hun først mistet sin mor, så oppleve at søsteren, som i perioder var dypt deprimert, tok sitt eget liv bare seks uker seinere.

- Da jeg fikk beskjeden fra politiet, om at søsteren min hadde tatt livet av seg, husker jeg bare at jeg hylte. En type hyl jeg ikke hadde hatt siden jeg fødte mine barn. Det var som om alt i livet bare revnet, rett og slett, forteller Kloppen.

Tiden som fulgte var tøff, for både Kloppen og familien. Både fordi kjære familiemedlemmer var gått bort, men også på grunn av sorgen, og hvordan den ble, eller ikke ble, bearbeidet.

- Jeg stengte alt av sorg og følelser ute. Jeg fortsatte hverdagen, akkurat som før – bare enda mer intenst. Jeg jobbet så mye og så lenge, at jeg bare sloknet om kvelden. Det var ikke tid til å tenke over sorgen eller bearbeide følelsene, jeg mente det var best. Slik fortsatte det i lang tid.

Sterk

Kollegaer og venner reagerte med å la seg imponere over hvor sterk hun var, og hvordan hun klarte å fortsette et tilnærmet normalt liv, selv etter de opplevelsene hun hadde vært gjennom.

Men var hun egentlig så sterk? Og er det et tegn på styrke å reagere på måten Kloppen gjorde?

Hun tar en pause, det er stille i salen.

- Nei. Jeg var jo ikke sterk, så langt ifra. Jeg ble en utgave av meg selv jeg ikke kjente igjen. Jeg ble brå mot de rundt meg, jeg ble sint, jeg ville ikke ha trøst.

- Til slutt tok mannen min, Kjartan, grep. Han kjente meg ikke lenger igjen, og sa: «Solveig, vi kan ikke ha det slik som dette lenger».

Han hadde så rett, selv om Solveig ikke forstod det selv til å begynne med. Det tok litt tid før hun så det samme som mannen sin. At noe var riv ruskende galt.

Sammen tok de grep. De gikk de til psykolog for å få hjelp til å bearbeide følelser og sorg. De gikk både alene, men også som par og familie. Kloppen jobbet i tillegg sammen med en sorgterapeut i Sverige for å bearbeide det vonde.

- Vi fikk satt det hele i system og startet et skikkelig ryddearbeid. Målet var å få kontroll og oversikt over følelser og sorg.

Det dummeste vi kan gjøre, er å lukke oss inne.

Åpenhet

- Det er så viktig å snakke om sorg, å være åpen – og få hjelp til å takle det. Det er et rom du må åpne opp, det nytter ikke å bare stenge alt ute, forteller Kloppen.

Hun får støtte av sin samtalepartner for dagen, Geir Sverre Braut. Braut er fagansvarlig for Schizofrenidagene, og ledet samtalen med Kloppen fra scenen.

- Solveig er en profilert person, og det at hun snakker om dette, er utrolig viktig. Vi må alminneliggjøre sorg og sårbarhet. Vi havner alle i vanskelige situasjoner i løpet av livet, og vi trenger åpenhet for å bearbeide det vanskelige. Derfor er det så fint og viktig å få høre historier som Solveigs, fordi den bidrar til åpenhet rundt sorg. Det dummeste vi kan gjøre, er å lukke oss inne.

- Måten du bearbeider sorg på, handler ikke om å være svak eller sterk. Det handler om å være et helt menneske, sier Braut.

Selvmord

Etter at Solveig Kloppens søster tok selvmord, har hun grublet mye på om hun kunne gjort noe for å forhindre selvmordet.

- Å se hvor ensom og alene hun var, hvordan hun slet med depresjonen, og hvordan hun til slutt tok livet sitt - det har ikke vært til å bære. Det er klart jeg har følt på skyldfølelse, og lurt på hva jeg kunne gjort annerledes.

Geir Sverre Braut mener at Solveig Kloppen ikke må plage seg selv med slike tanker.

- Og det har jeg egentlig slått meg til ro med, at det ikke var noe jeg kunne gjort – men kanskje kunne jeg gjort det lettere for henne å leve med depresjonen og de psykiske plagene. Vært mer til stede for henne, sier Kloppen.

Både Kloppen og Baut mener det vil være bra for samfunnet om mer åpenhet også rundt selvmord.

- Kanskje kan det hjelpe når jeg snakke rom dette offentlig? Jeg mener i hvert fall det er viktig at vi også har åpenhet rundt selvmord og selvmordstanker. Jeg tror det vil kunne være forebyggende.

Kloppen får støtte av Braut.

- Det er rundt 1000 personer som tar selvmord i Norge hvert år, og antall selvmord kan være en indikator på klimaet i samfunnet. Mer åpenhet, og en bedre offentlig samtale om selvmordstanker vil være bra og viktig, og kanskje forebyggende. Det handler imidlertid ikke om hvor mye vi snakker om det, men hvordan. Det må være en inderlighet og varme i bunn, det må ikke være sensasjonspreget, som det gjerne kna bli i media.

‍