– Jeg begynte å ruse meg da jeg var 13, og allerede etter første gangen kjente jeg umiddelbart at dette var noe for meg. Selv om jeg måtte kjøres hjem på en tilhenger og ble lempet av utenfor huset, sier forfatter Trond Bjerke til publikum på konferansen Schizofrenidagene.
Han tar lytterne i Stavanger Forum med tilbake til en nedverdigende situasjon: Til sin første opplevelse av fylla, som burde fortalt ham: «hold deg unna». I stedet tenkte han «dette må jeg oppsøke igjen», for rusen dempet følelsen av ingenting.
Den ubegripelige tomheten
– Det handler om tomheten. Så langt tilbake jeg kan huske som liten gutt, så har jeg hatt den tomheten, noe fremmedgjort, sier Bjerke.
Han har blitt 55 år. Han har erfaringer som rusavhengig og pasient i psykiatrien. Og er også forskningsleder for rusfeltet ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og førsteamanuensis ved VID Vitenskapelige høgskole/SEPREP. I tillegg er han fyren i midten som ytterpunktene går ut fra – både rusavhengigheten og forskningskarrieren. Et ståsted som han kaller «sin besværlige dobbelkompetanse».
Boken hans Rus – Avhengighetens paradokser ble lansert under Schizofrenidagene 2021, som hadde Terapeuten som tema. Der sto forfatteren foran lyttende terapeuter og sa rett ut at det ikke er terapitimer eller medisiner som har hjulpet ham.
Den ferske boken er et forsøk på å innsirkle avhengighetens årsaker og fenomener. Erfaringene til Bjerke gjør ham i stand til å se utfordringene både innenfra og utenfra. Til å se tilbake på sin fortid og forstå hva rusmisbruket egentlig bunnet i.
– Den gangen så hadde jeg ikke noe språk. Det er åpenbart at det handlet om et menneske, om meg da, som ikke hadde noen følelse av et fundament. Et «jeg» eller et «selv», eller hva vi nå enn kaller det, som lette etter et uttrykk. Og som levde som en kameleon.
Sabla god kameleon
Han skildrer en tilværelse hvor han som ung mann drakk seg full alene hjemme på hybelen, og spilte ut scener han kunne kontrollere selv. En som levde «som om». Han kunne være en fotballhelt eller en rockestjerne, alt han ville. En som ble hyllet. En som mestret livet.
– Og jeg var sabla god som kameleon: Jeg tok elektrikerutdannelse, gjorde skolen min, spilte fotball – og ble juniormester to år på rad. Det var ikke noe å si på den ytre fasaden. Men det var ikke så mange som visste at jeg hadde et annet liv, røper Bjerke.
– Og når du holder på med det livet på hybelen, tok det gradvis over – var det det som var livet? spør spesialkonsulent Sverre Martin Nesvåg ved Stavanger Universitetssykehus, som har skrevet forordet til boka og som er Bjerkes samtalepartner foran publikum.
– Det var det som var livet for meg. Det finnes mange merkelapper og diagnoser man kan sette på det, noen har sagt grense-psykotisk. Jeg er ikke så opptatt av diagnoser, men mer av å tenke på det som en virkelighet som jeg var nødt til å konstruere for å overleve, forklarer Bjerke.
«Virkeligheten» på hybelen tok mer og mer over. Han drakk og drakk. Bevegde seg bare ut når han måtte skaffe mer alkohol. Etter hvert som rustoleransen ble større, klarte han ikke lenger å oppnå den gode rusen som var nødvendig for å spille ut scenene.
Nesvåg lurer på om Bjerke da ikke tok for seg av andre rusmidler. Bjerke svarer at hasj ble prøvd, men det ga ikke rusopplevelsen han var ute etter. Sterkere narkotiske stoffer klarte han å holde seg unna. Men da alkoholen ikke lenger sørget for et tilfluktssted, ble tilværelsen for tøff.
– Da var det som å være på en øy av glødene kull, og ikke ha noe sted å sette ned beina – og da oppsøkte jeg hjelp.
Finnes det en vei ut?
– Det har bare blitt mer og mer klart for meg hvor viktig det er å ha et uttrykk for den jeg opplever som meg. Og gjennom årevis med terapi har jeg blitt tilbudt mange måter å gjøre det på; å forme et jeg.
Bjerke forteller at alt handlet om ham i terapien, at han kom til et metningspunkt. Han fikk nok av utallige samtaler med terapeuter, heftige runder med elektrosjokk, utprøving av stadig nye medisiner. Ingenting av dette kunne hjelpe ham.
Først når han kom i kontakt med andre med lignende erfaringer, åpnet det seg opp en større forståelse for egen situasjon. Gjensidighet ble et nøkkelord. Han ble med i en AA-gruppe, og på møtene til Anonyme Alkoholikere møtte han mennesker som forsto. Og han kunne kjenne igjen det andre erfarte.
– AA er ikke for alle, og heller ikke løsningen på alt, men det er noe der, understreker Bjerke.
Også i litteraturen fant han historier som ga det samme. Han begynte å lese Knausgård, tenkte først på hvor lenge han skulle holde ut det navlebeskuende, oppdaget så en annen opplevelse av teksten.
– Han er en forfatter som skriver for å ha et ytre å tømme det indre inn i. Det kan overføres til noe mellommenneskelig: Å skrive historier som kan skape gjenkjennelse.
Begjærets ytterpunkter
Bjerke har hatt mange runder inn og ut av alkoholmisbruket. Underveis tok han en lang utdanning som ledet frem til en fin tittel. Han har også vært innlagt for både rus og psykiske problemer mens han har vært forskningsleder for nettopp rusfeltet.
– Flere har spurt meg hvorfor jeg slo meg inn på en akademisk karriere. Da svarte jeg ofte «nysgjerrighet», det høres så fint ut å si det, sier han med et lurt smil til publikum som ler gjenkjennende av klisjeen som avsløres.
Men det var noe annet der også, andre motiv enn nysgjerrighet. Den karen som sto foran speilet og spilte ut scener, han har vært med hele tida. Han er der fortsatt, ifølge Bjerke. Derfor stiller han spørsmålet «hva er egentlig forskjellen?»
– Jeg har hatt et veldig behov for anerkjennelse innenfor akademia. Å bli hyllet for fremragende forskning. Det er det samme begjæret, samme drivkraften som har drevet meg. Det som tilsynelatende ser ut som to ytterpunkter. Du har fyllesvinet på ene siden, og den vellykkede akademikeren på den andre siden. Men hva er det som forener de to, det er meg. Og jeg har et behov for å lykkes med det jeg setter meg fore.
Tvilen
De første årene av karrieren tenkte han at han drev med noe veldig verdifullt; å generere viktig kunnskap. Men nå er han litt i tvil. Innrømmer at han har dratt på seg en veldig skepsis. Samtidig som han er åpen for at det synet kan endre seg.
– Men jeg må først undersøke hva dette handler om, se om jeg kan komme meg – som forsker, humrer Trond, før ansiktet får et alvorlig drag over seg og han fortsetter:
– Jeg sier ikke at vi skal slutte med forskning. Men premissene vi diskuterer på tas for gitt. Psykiatrien er på en måte som et gammelt lokomotiv som durer frem på gamle, rustne skinner hvor mannskapet har vært skifta ut mange ganger, i ulike storhetstider, men skinnene diskuterer vi sjelden.
Når psykiatrien begynner å nærme seg en slags krise, virker det som det er ekstra nødvendig å hente opp igjen det biologiske oppdraget, mener Bjerke. Han peker på at psykiatrien er en del av kulturen og kulturen også må trekkes inn i det store bildet.
– Og så synes jeg vi blir historieløse. Hvordan er det vi kommer frem til forståelsen av de rusavhengige og de psykiske lidelsene vi har i dag. Hvordan har det seg at vi har en slik sterk tro på at det er en individuell sykdom?
– Du tenker at vi må lete etter det allmennmenneskelige, og ikke det sære? følger Sverre Nesvåg opp.
Forfatteren nikker. Forteller at det tok ham 20–30 år å bli klar over tomheten han bærer på, og å bli klar over at den samme tomheten ligger og gnager i mange. At den er et resultat av det moderne samfunn, og at den ikke kan behandles i individet.
Å finne uttrykket
Nesvåg åpner for spørsmål fra publikum og sveiper blikket inviterende over forsamlingen. En på de fremste rekkene er kjapt oppe med hånden.
– Jeg lurer på om du kunne fortalt litt mer om hva du legger i begrepet uttrykket?
– Ja, dette er ganske nyoppdaga: Denne boka er et uttrykk! Og jeg tror aldri jeg har vært nærmere et mer personlig uttrykk enn denne boka. Men det krevde at jeg møtte på de rette menneskene også: De som så hva jeg prøvde på begi meg ut på.
Det er veldig mange måter å utrykke seg på. Også skriftlig. Bjerke landet på essayformen, dette var ham. Et valg som ikke gikk ubemerket hen, flere lurte på hvorfor han ikke heller skrev en fagbok, han som er rusforsker!
– Det var mange som mente jeg måtte finne en mer faglig sjanger. Men hvis jeg hadde gjort det, hadde jeg aldri klart å formidle det jeg har på hjertet, det som ligger meg nærmest, fastslår forfatter Trond Bjerke.
Les mer og bestill boken her:
https://www.hertervigforlag.no/butikk/rus/
Registrer din epostadresse
Registrer din epostadresse
